Lascaux-hulen

Et av maleriene fra Lascaux-hulen.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0
Chauvet-hulen

Hulemaleriene i Chauvet-hulen anslås å være rundt 30 000 år gamle. Her ser man øverst en rekke hestehoder og nederst en konfrontasjon mellom to neshorn. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /KF-arkiv ※.

Frankrikes forhistorie omfatter tiden fra steinalderen og frem til området ble erobret av romerne på 100-tallet før vår tidsregning.

Den vitenskapelige utforskning av Frankrikes forhistorie begynte allerede rundt midten av 1800-tallet. De meget rike funnene fra istidssteinalderen har gjort landet til det klassiske området for paleolittisk forskning. Den postglasiale tiden er derimot lite utforsket, og den forhistoriske utviklingen gjennom yngre steinalder, bronse- og jernalder er til dels bare kjent i grove trekk.

Eldre steinalder

De tidligpaleolittiske kulturene Abbevillien (Chelléen), Acheuléen, Clactonien og Levalloisien ble først oppdaget i terrasseformasjonene i de nordfranske elvedalene; de uvanlig rike funnene herfra gir stadig det viktigste grunnlag for diskusjonen om disse avsnitt av forhistorien.

Den følgende tiden er hovedsakelig kjent fra Sentral- og Sør-Frankrike. Her har man flere funn som knytter neandertalmennesket til Moustérien. Likeledes kommer hovedfunnene fra de øvre paleolittiske kulturer fra disse områder av Frankrike, særlig fra huleboplasser (Aurignacien, Solutréen, Magdalénien). Enkelte av disse rommer begravelser, andre har gitt enestående eksempler på istidskunsten i form av hulemalerier, blant annet fra Lascaux, ristninger og skulpturer i ben og stein.

De postglasiale, mesolittiske kulturene er tallrikt representert i Frankrike, de mikrolittiske Azilien og Tardenoisien fra funn over hele landet og den yngre, makrolittiske Campignien særlig fra Nord- og Midt-Frankrike.

Yngre steinalder

Carnac

Carnac i Frankrike er kjent for sine megalittiske monumenter fra yngre steinalder, 2000-tallet fvt. Steinradene kan ha blitt bygd etter astronomiske beregninger og har antakelig hatt en religiøs funksjon. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt 2005-2007.

Av /NTB Scanpix ※.

Yngre steinalder i Frankrike har en ulik utvikling i ulike deler av landet. Grupper som har holdt husdyr, kjennes fra middelhavsområdet fra om lag 5000 fvt. Den båndkeramiske kulturen med sine karakteristiske langhus kjennes fra Paris-bassenget fra om lag 4500 fvt. Yngre steinalder og den følgende tiden ned til den egentlige bronsealderens begynnelse (cirka 1800 fvt.) viser et meget komplisert bilde av lokale neolittiske grupper.

Et av de grunnleggende trekkene er motsetningene mellom det nordøstlige Frankrike, særlig Alsace og Lorraine, som fra nå av og ut gjennom hele forhistorisk tid er nært knyttet til eller tilhører det vesttysk-rhinske kulturområde, og resten av landet, som inngår i den vesteuropeiske kulturkrets.

Tiden rundt 3500–3000 fvt. utgjør en ekspansjonsfase, da det neolittiske samfunnet basert på jordbruk og fedrift ble spredt utover hele landet, og Chassey-kulturen med sin karakteristiske keramikk er representert i huler, på boplasser og i megalittiske graver.

I de megalittiske kulturgruppene er det mulig å skille mellom en mediterran og en atlantisk sone. Den første innbefatter distriktene ved Pyreneene og det sørfranske middelhavsområde til Rhônes midtre løp. Den preges av sterke iberiske impulser. Materialet er hovedsakelig kjent fra gravfunn i de tallrike megalittiske steinkister med og uten gang, og i kunstige eller naturlige grotter. Blant keramikken kan nevnes leirkar med en karakteristisk dekor. Kobber og bronse har hatt stor anvendelse til redskaper og smykker, og perler av forskjellig innført materiale er vanlige.

I den atlantiske sone kan to utpregede, megalittiske kultursentre utskilles, et sørlig i kystområdet av Charente og Gironde med tallrike, enkle megalittgraver, og et nordligere i Bretagne, som er særlig kjent for sin uvanlige rikdom på megalittiske monumenter. Gravbygningenes form er meget variert og kan ofte være svære anlegg med flere kamre og gang, dessuten finnes også tallrike andre megalittiske monumenter, enkeltstående steiner, steinkretser og rekker av reiste steiner (se Carnac).

Flintindustrien er gjennomgående av dårlig kvalitet, mens store og fint slipte steinøkser er vanlige og kopierer ofte metallformer. Økser, dolker og perler av kobber og perler av gull forekommer, men metall er likevel sjelden. Keramikken oppviser flere dekorerte særtyper. I sin helhet er megalittkulturen langs den franske atlanterhavskysten preget av forbindelser fra den iberiske halvøy og videre til De britiske øyer.

Seine-Oise-Marne-kulturen, som er utbredt i Île-de-France og omkringliggende områder, er den best kjente av de mange lokalgrupper i det indre av landet. Den har gitt funn fra kunstig uthugde gravgrotter og svære gravkister av stein, og karakteriseres av en rik flintindustri med Campignien-tradisjoner og av en grov og udekorert keramikk.

Bronsealderen

Dolk fra yngre bronsealderen

Tiden rundt 2000–1500 fvt. regnes av enkelte med til bronsealderen, idet kjennskapet til kobber og gull, senere også bronse, i denne tiden ble spredt utover hele Frankrike. En hjemlig metallproduksjon vokste imidlertid ikke frem, og flint- og steinindustrien fortsatte å spille en dominerende rolle i redskapsvirket. Metaller fra de eldste metallproduserende sentra i det vestlige middelhavsområdet spiller imidlertid en avgjørende rolle for kulturforbindelsene i denne tiden og senere i bronsealderen.

I de nordøstlige landskapene har man særlig fra midtre del av bronsealderen (rundt 1500–1200 fvt.) rike funn fra den store gravplassen i Haguenau-skogen i Alsace. Hele det øvrige av landet hører i denne tiden og i det meste av yngre bronsealder med til den vesteuropeiske kulturkrets; bronsealderen synes her å være en periode med kulturell stagnasjon og isolasjon fra de viktigere kulturområder i Sentral-Europa og middelhavsområdet, og for det meste synes de lokale kulturgrupper å fortsette uforandret ned til jernalderens begynnelse.

Selve bronseformene tilsvarer i Nord- og Vest-Frankrike for en stor del de mellomeuropeiske typer av sverd, økser, spydspisser og smykker, i sør er impulser fra den iberiske bronsealder mer dominerende og gir seg blant annet utslag i en ny gruppe uornerte leirkar.

I yngre bronsealder (rundt 1200–900 fvt.) ble over hele det nordøstfranske området haugbegravelsene avløst av store gravfelt med branngraver i urner, og det vokste frem en rik bronseindustri med nye våpentyper, smykker, redskaper og kar av bronse. Både her og for øvrig i Frankrike er depotfunnene tallrike og vitner om en meget utstrakt handel med bronseproduktene. Urnegravplassenes materielle kultur er stort sett ensartet over hele Sentral-Europa.

Jernalderen

Lokk i bronze
Lokk i bronse fra La Tène
Av /Collections du Musée d'Archéologie National .
Lisens: CC BY NC SA 3.0

I det sørvestlige Frankrike og i Nord-Spania oppstod det i yngre bronsealders sluttfase en særpreget gruppe av urnegravplasskulturen. Den fortsatte ned i eldre jernalder og ble hurtig preget av fortsatte kulturimpulser som fra Rhônedalen og Øst-Frankrike brakte med seg den opprinnelig mellomeuropeiske Hallstatt-kulturen. Dermed ble skillet mellom vesteuropeisk og mellomeuropeisk kultur utvisket i Frankrike.

Eldre jernalders Hallstatt-kultur kan i Frankrike deles i en eldre periode (om lag 900–700 fvt.) og en yngre (til om lag 500 fvt.). I denne perioden opplevde områdene som vi kaller i dag Frankrike en stor innvandring av skrivekyndige folk (grekere og romere). Derimot skrev de lokale folkene (keltere, gallere og ligurere) lite eller ikke i det hele tatt. Det er arkeologi som i all hovedsak danner grunnlaget for våre kunnskaper om jernalderen i Frankrike.

Best kjent blant lokalgruppene er den østlige i Nordøst-Frankrike og sørover til Burgund. Den slutter seg nær til den mellomeuropeiske Hallstatt-kulturen og har gitt mange funn fra befestede landsbyer og graver. Disse siste er anlagt som ubrente begravelser dekket av hauger, og inneholder særlig i yngre periode et rikt gravgods av våpen, smykker og annet utstyr av jern og bronse og dekorerte leirkar. Ikke sjelden er de også utstyrt med greske og etruskiske importvarer, i enkelte er det funnet rester etter stridsvogner; disse anleggene kan betraktes som fyrstegraver (se Vix).

Den sørvestlige gruppen er best kjent fra befestningsanlegg og gravplasser i distriktet omkring Narbonne. Her gjør sterke tradisjoner fra urnegravplasskulturen seg gjeldende både i keramikk og draktnåler, og branngravskikken er dominerende, mens de greske handelskolonier på sørkysten bringer et sterkere klassisk innslag fra rundt 600 fvt.

I sen Hallstatt-tid ble den særpregede nordvestfranske Marnekulturen utformet. Ubrente flatmarksgraver samlet på større gravplasser er her nesten enerådende, våpnene dominerer i gravgodset, og i enkelte graver er det funnet tohjulte stridsvogner. Både keramikken og det øvrige utstyret vitner om tradisjoner fra urnegravplasskulturen, samtidig som La Tène-preget allerede gjør seg gjeldende.

Den keltiske La Tène-kulturen, som dekker jernalderens siste periode i Frankrike, ble utviklet på 500-tallet fvt. i Rhineområdet og deretter spredt i løpet av dens første avsnitt (rundt 500–300 fvt.) over det meste av landet. Den fremstår som en følge av de sterke klassiske impulsene i forbindelse med den omfattende handelen med gresk-etruskiske importvarer i yngre Hallstatt-tid, og dens fremste kjennemerke er den rike ornamentale kunsten (La Tène-stilen), som ble utviklet selvstendig blant kelterne på grunnlag av de klassiske impulser.

For øvrig er det ikke noe markert kulturskille mellom Hallstatt- og La Tène-tiden i Frankrike, og La Tène-kulturen ble spredt hovedsakelig blant de lokale Hallstatt-gruppene som følge av det tiltakende presset fra germanske stammer i nord og langs Rhinen. Dermed satte de forskjellige keltiske stammene seg i bevegelse, noe som blant annet førte til gjentatte utvandringer fra det nordvestlige Frankrike til Storbritannia. Gjennom den tiltakende produksjon av metallsaker og dreide leirkar ble etter hvert hele landet omskapt til et ensartet, keltisk kulturområde.

På grunnlag av den skiftende moteretning i utformingen av smykkenåler og våpen inndeles selve La Tène-kulturen i tre perioder; den første karakteriseres av plastisk dekorerte nåler og korte spissverd, i annen periode (cirka 300–100 fvt.) opptrer langsverd med buet odd og nedbuet parerstang, mens parerstangen helt sløyfes på de tilsvarende sverd fra sluttfasen, som varer ned til romernes politiske og kulturelle erobring av landet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg