I det sørvestlige Frankrike og i Nord-Spania oppstod det i yngre bronsealders sluttfase en særpreget gruppe av urnegravplasskulturen. Den fortsatte ned i eldre jernalder og ble hurtig preget av fortsatte kulturimpulser som fra Rhônedalen og Øst-Frankrike brakte med seg den opprinnelig mellomeuropeiske Hallstatt-kulturen. Dermed ble skillet mellom vesteuropeisk og mellomeuropeisk kultur utvisket i Frankrike.
Eldre jernalders Hallstatt-kultur kan i Frankrike deles i en eldre periode (om lag 900–700 fvt.) og en yngre (til om lag 500 fvt.). I denne perioden opplevde områdene som vi kaller i dag Frankrike en stor innvandring av skrivekyndige folk (grekere og romere). Derimot skrev de lokale folkene (keltere, gallere og ligurere) lite eller ikke i det hele tatt. Det er arkeologi som i all hovedsak danner grunnlaget for våre kunnskaper om jernalderen i Frankrike.
Best kjent blant lokalgruppene er den østlige i Nordøst-Frankrike og sørover til Burgund. Den slutter seg nær til den mellomeuropeiske Hallstatt-kulturen og har gitt mange funn fra befestede landsbyer og graver. Disse siste er anlagt som ubrente begravelser dekket av hauger, og inneholder særlig i yngre periode et rikt gravgods av våpen, smykker og annet utstyr av jern og bronse og dekorerte leirkar. Ikke sjelden er de også utstyrt med greske og etruskiske importvarer, i enkelte er det funnet rester etter stridsvogner; disse anleggene kan betraktes som fyrstegraver (se Vix).
Den sørvestlige gruppen er best kjent fra befestningsanlegg og gravplasser i distriktet omkring Narbonne. Her gjør sterke tradisjoner fra urnegravplasskulturen seg gjeldende både i keramikk og draktnåler, og branngravskikken er dominerende, mens de greske handelskolonier på sørkysten bringer et sterkere klassisk innslag fra rundt 600 fvt.
I sen Hallstatt-tid ble den særpregede nordvestfranske Marnekulturen utformet. Ubrente flatmarksgraver samlet på større gravplasser er her nesten enerådende, våpnene dominerer i gravgodset, og i enkelte graver er det funnet tohjulte stridsvogner. Både keramikken og det øvrige utstyret vitner om tradisjoner fra urnegravplasskulturen, samtidig som La Tène-preget allerede gjør seg gjeldende.
Den keltiske La Tène-kulturen, som dekker jernalderens siste periode i Frankrike, ble utviklet på 500-tallet fvt. i Rhineområdet og deretter spredt i løpet av dens første avsnitt (rundt 500–300 fvt.) over det meste av landet. Den fremstår som en følge av de sterke klassiske impulsene i forbindelse med den omfattende handelen med gresk-etruskiske importvarer i yngre Hallstatt-tid, og dens fremste kjennemerke er den rike ornamentale kunsten (La Tène-stilen), som ble utviklet selvstendig blant kelterne på grunnlag av de klassiske impulser.
For øvrig er det ikke noe markert kulturskille mellom Hallstatt- og La Tène-tiden i Frankrike, og La Tène-kulturen ble spredt hovedsakelig blant de lokale Hallstatt-gruppene som følge av det tiltakende presset fra germanske stammer i nord og langs Rhinen. Dermed satte de forskjellige keltiske stammene seg i bevegelse, noe som blant annet førte til gjentatte utvandringer fra det nordvestlige Frankrike til Storbritannia. Gjennom den tiltakende produksjon av metallsaker og dreide leirkar ble etter hvert hele landet omskapt til et ensartet, keltisk kulturområde.
På grunnlag av den skiftende moteretning i utformingen av smykkenåler og våpen inndeles selve La Tène-kulturen i tre perioder; den første karakteriseres av plastisk dekorerte nåler og korte spissverd, i annen periode (cirka 300–100 fvt.) opptrer langsverd med buet odd og nedbuet parerstang, mens parerstangen helt sløyfes på de tilsvarende sverd fra sluttfasen, som varer ned til romernes politiske og kulturelle erobring av landet.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.