Frankrike – kapetingertiden (987–1328)

De første kapetingerne hadde makt bare i sitt eget gamle landområde Paris og omegn. Men kapetingernes stabilitet førte til at arvekongedømmet etter hvert fikk kirkens støtte. Det var kapetingerslekten som skapte Frankrike som stat. Men det gikk langsomt. De første større landevinninger for kronen var Normandie 1204, Languedoc i 1220-årene og Champagne 1285.

I 1328 døde den eldre kapetingiske linje ut. De dyktigste av kapetingerne var Filip August, Ludvig den hellige og Filip den smukke. De kjempet med fremgang mot vasallene, særlig den engelske konge, og drev også en aktiv innenrikspolitikk. Man må likevel ikke overvurdere kongenes betydning for dannelsen av den franske stat. Dyptgående sosiale og økonomiske nydannelser som satte inn, særlig fra 1100-tallet, var de sterkest virkende krefter. Handelen økte og byene vokste, og dermed meldte det seg behov for større rettssikkerhet, for ensartet lovgivning og administrasjon over større områder, med andre ord for en sterkere statsmakt. Begynnende pengehusholdning tvang frem et ordnet finansvesen, og i den stadig sterkere og rikere borgerstand fant kongene naturlige forbundsfeller mot urolige adelsmenn og oppsetsige vasaller. Korstogene, som vesentlig var en fransk bevegelse, påskyndte denne utviklingen, og det ble av vesentlig betydning at monarkiet fra 1200-tallet i stadig stigende utstrekning benyttet seg av romerrettkyndige, borgerlige menn, de såkalte legister (légistes) med innsikt i og beundring for romersk statskunst, til rådgivere og embetsmenn. De grunnla fast styrelse av kronlandet og gjorde kongemakten mer uavhengig av de adelige godseiere, stadig under kirkens kraftige medvirkning. Befolkningen ble oppdratt til å se på kongen som den som kunne og ville hjelpe den menige mann mot stormennenes vilkårlighet. Denne respekten for kongemakten fikk stor betydning for den senere utvidelsen av kronlandet og samlingen av hele Frankrike under kongedømmet. Filip den smukke hadde i sin kamp mot pave Bonifacius 8 søkt støtte hos tredjestanden og hadde sammenkalt en stenderforsamling i Paris 1302. Det var dermed skapt en mulighet for et bredere grunnlag for et folkelig kongedømme, men denne muligheten ble ikke utnyttet. Stenderforsamlingene ble ikke noe fast og regelmessig ledd i Frankrikes styre, slik som parlamentet ble det i England.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.