Frankrike – familie- og likestillingsspørsmål

Franske kvinner har, siden Christine de Pisans feministiske bok Skatten i Kvinnens by ble skrevet i 1404 (publisert i 1497), vært svært synlige i det offentlige, politiske liv i Frankrike. Opplysningstiden fra slutten av 1600-tallet til Den franske revolusjon i 1789 var primært et paradigmeskifte for intellektuelle britiske og franske menn; imidlertid dannet en del franske kvinner sine salons allerede i 1680–1690-årene. De fleste salon-vertinnene var enker etter, gift med, eller elskerinner til fremstående franske menn. Det var her de nye kulturelle, politiske og filosofiske ideene ble diskutert og spredt. Disse salongene fungerte som utdannelsessted for kvinner som brakte med seg døtre og slektninger, og mannlige diktere, filosofer og politikere ble stadig invitert.

5. oktober 1789 marsjerte flere tusen rasende og sultne kvinner til Versailles for å konfrontere Ludvig XVI etter måneder med absurd høye matpriser og mangel på brød. Dette ble startskuddet for Den franske revolusjon, hvor kvinnene deltok som bevæpnede demonstranter og gjennom å protestere skriftlig i tidsskrifter, løpesedler og underskriftskampanjer som underminerte monarkiet. I 1791 skrev feministen Olympe de Gouges Les Droits de la Femme (Kvinnens rettigheter). Anne Félicité Colomb var eier av trykkeriet som bl.a. publiserte de radikale tidsskriftene L'Ami du Peuple og L'Orateur du peuple, og som støttet den revolusjonære ideologi. Andre utdannede, radikale kvinner som Pauline Léon og Claire Lacombe dannet den første interessegruppe kun for kvinner. De kom med i noen av de innerste jakobinerkretsene, og var svært aktive i å presse frem en mengde lovendringer som bedret kvinners juridiske og økonomiske posisjon, bl.a. retten til skilsmisse, som ble lovfestet 20. september 1792. Men i juli 1794 var kvinnene blitt en for stor trussel for noen av jakobinerne, og ble ekskludert. Mange av deres nyvunne rettigheter, som kontroll over egen økonomi, retten til kjøp og salg i eget navn, ble fratatt dem, og skilsmisse initiert av kvinner ble omtrent umuliggjort. Med Code Napoléon i 1804 ble kvinners underordnede posisjon i forhold til menn formalisert, selv om loven ikke alltid ble fulgt.

Også i senere revolusjoner var det mange kvinner som spilte en aktiv og selvstendig rolle, men hver gang ble revolusjonene fulgt av perioder med reaksjon som satte kvinnenes organisering og kamp tilbake. Etter Code Napoléon gikk det to generasjoner, med industrialisering og fremvekst av arbeidsorganisasjoner, før kvinner igjen var like synlige i det offentlige liv. I 1866 utgjorde kvinner over 30 % av alle industriarbeidere, men først i 1945 fikk de full stemmerett.

Abortspørsmålet har vært et av de mest sentrale for den nye franske kvinnebevegelsen, som sprang ut av 1968-opprøret. Abortloven av 1920 satte fengselsstraff for inntil 3 år for kvinner som tok abort, og inntil 5 år for den som hjalp henne. 1971 rykket 343 fremtredende kvinner ut og offentliggjorde at de hadde fått utført abort, og i 1973 erklærte 330 leger at de foretok illegale aborter. I ingen av disse tilfellene ble rettsforfølgelse satt i gang. Helseminister i Giscard d'Estaings regjering, Simone Veil, spilte en fremtredende rolle i utarbeidelsen av den liberale abortloven som ble vedtatt 1974. I 1975 ble abort inntil 10. uke legalisert.

En lov som forbød diskriminering på arbeidsplassen ble innført i 1972, og ble forbedret og utvidet i 1975 og 1983. 1974 ble Françoise Giroud utnevnt til den første minister for kvinnespørsmål. Ministeriet for kvinners rettigheter, som har som formål å fungere som klageinstans og påse at likestilling blir gjennomført, ble opprettet 1981. På tross av dette er reell likestilling i arbeidslivet ennå ikke gjennomført; kvinner utgjør over 40 % av arbeidsstokken, og 60 % av de arbeidsløse. Det er fremdeles nesten dobbelt så mange menn som kvinner i ledende stillinger, og menn tjener opptil 20 % mer enn kvinner i sammenlignbare yrker. Men særlig svangerskapslovgivningen er blitt forbedret, Frankrike gir nå mødre 16 ukers lønnet permisjon, mens fedre får 11 slike dager. I tillegg til dette kan far eller mor ta ulønnet permisjon i opptil tre år. For barn over tre år er det gratis heldagsskoler, hvor 85 % av barna har plass. For mindre barn er det fremdeles mangel på daginstitusjoner.

Utdannelsesstandarden og -nivået er høyt, og over 50 % av universitetsstudentene er kvinner. 80 % av kvinnene bruker utdannelsen sin i yrkeslivet, og innenfor flere akademiske yrker er det større kvinneandel enn i noe annet europeisk land. Innen landbruk og industri har Frankrike fortsatt, sammenlignet med de fleste andre vestlige land, svært lang arbeidsdag, lave lønner og gamle, tungdrevne industrimaskiner.

En lov mot seksuell trakassering på arbeidsplassen ble skjerpet i 1991 for å gi mulighet til å idømme opptil ett års fengsel. Fra mai 1991 til april 1992 satt Edith Cresson som historiens første kvinnelige statsminister i Frankrike.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.