Frankrike – den tredje republikk (1871–1940)

I perioden 1871–1914 fortsatte industriens fremgang, og jernbanenettet ble fullført. Frankrike manglet imidlertid kull og billig arbeidskraft. Folketallet vokste langsomt, industrien var for en stor del småindustri, og jordbruket var for størstedelen drevet som små selvstendige bondebruk. Frankrike ble et land av småsparere, og sparepengene ble anbrakt i innen- og utenlandske statslån. Politikken var bestemt av kampen mellom høyre- og venstresiden, som begge var splittet. I 1880-årene ble det innført skoletvang, og religionsundervisningen ble avskaffet i de offentlige skoler. Republikanerne ble splittet i en mer moderat og en radikal retning, den siste under ledelse av Georges Clemenceau. I 1887–89 gjorde en populær general, Georges Boulanger, et mislykket forsøk på å organisere en antirepublikansk bevegelse. I 1890-årene kom det til en tilnærming mellom de moderate republikanere og de tidlige monarkister, og det ble under ledelse av moderate regjeringer gjennomført en høy tollbeskyttelse for landbruket. Det herskende styret ble svekket ved korrupsjonsaffærer, særlig «Panamaskandalen» 1892–93. I 1894 ble president Sadi Carnot myrdet av en anarkist; det kom til omfattende streiker, og sosialistene fikk økende innflytelse blant industriarbeidere og radikale småborgere. Dreyfusaffæren (Alfred Dreyfus) førte 1898–99 til en ny voldsom strid mellom høyre og venstre. Det ble dannet et republikansk samlingsministerium hvor en sosialist for første gang var med i regjeringen. Det viktigste venstreparti var radikalsosialistene, som 1906 gjennomførte skillet mellom stat og kirke. 1906–14 satt forskjellige venstreregjeringer ved makten. Ved samarbeid mellom høyre, sentrum og en del av venstre ble det 1913 gjennomført 3-årig verneplikt. Lederen for denne politikk var en moderat republikaner fra Lorraine, Raymond Poincaré, som 1913–20 var republikkens president.

I 1879 var det blitt grunnlagt et sosialistisk arbeiderparti, og senere ble det organisert flere andre sosialistiske grupper. Den sosialistiske bevegelse var delt mellom en marxistisk fløy under Jules Guesde, som hadde tilslutning blant industriarbeiderne i Nord-Frankrike, og en demokratisk under Jean Jaurès, som særlig hadde tilslutning blant arbeidere og småborgere i Sør- og Midt-Frankrike. Det var særlig strid om ministersosialismen. I 1905 ble de to fløyer sammensluttet til ett parti, mens ministersosialistene ble satt utenfor. Under ledelse av Jaurès gikk partiet frem fra valg til valg.

Frankrikes utenrikspolitikk var bestemt av motsetningen til Tyskland og av kolonipolitikken. Erobringen av Indokina ble påbegynt under Napoleon 3, fortsatt 1884 under Jules Ferry og fullført 1892. Alt 1830 hadde Frankrike satt seg fast i Algerie, 1881 ble Tunis protektorat, og i 1880- og 1890-årene deltok Frankrike i delingen av Afrika. Det fikk også sin del av øyene i Stillehavet og av konsesjonene i Kina. Kolonipolitikken skjerpet forholdet til Storbritannia og Italia. Samtidig var ønsket om å vinne igjen Alsace-Lorraine fremdeles levende. 1891–93 sluttet Frankrike en allianse med Russland som var rettet både mot Tyskland og Storbritannia. Motsetningen til Storbritannia kulminerte i Fashoda-konflikten 1898. Senere førte den felles motsetning til Tyskland «vestmaktene» sammen, og 1904 sluttet de en avtale som ble grunnlag for ententen. Den ivrigste forkjemper for ententen var Théophile Delcassé (utenriksminister 1899–1905). Frankrike og Tyskland støtte sammen i Marokko, og under de to Marokko-krisene 1905–06 og 1911 ble Marokko gjort til fransk protektorat.

Ved utbruddet av den første verdenskrig ble det dannet en samlingsregjering. I 1917 førte en mislykket offensiv til en politisk krise og til uroligheter i hæren. November 1917 ble Georges Clemenceau regjeringssjef, og han styrte praktisk talt diktatorisk. Ved freden i Versailles fikk Frankrike Alsace-Lorraine og mandat over Syria og en del av de tidligere tyske kolonier. Saar-distriktet skulle administreres av Folkeforbundet i 15 år; Rhinland ble demilitarisert, og venstre rhinbredd skulle i en bestemt periode være besatt av allierte tropper. Krigsgjelden og gjenoppbyggingen av Nord-Frankrike stilte store krav til statskassen, og striden om Tysklands erstatningsbetalinger førte til at statsminister Poincaré 1923 lot franske tropper rykke inn i Ruhrdistriktet. Dette førte til en bitter strid med Storbritannia. Både det sosialistiske parti og fagorganisasjonen var blitt splittet 1920, og det var dessuten et kommunistisk parti som særlig hadde tilslutning i Paris, og en kommunistisk fagorganisasjon. Etter valget 1924 ble sosialisten Herriot statsminister. Han oppgav Ruhrbesettelsen og la grunnen til et bedre forhold til Tyskland, men regjeringens økonomiske politikk førte til francens fall, og regjeringen trådte tilbake 1925. I 1925–26 var det seks forskjellige regjeringer, og francen falt til 1/10 av sin normale verdi. Juli 1926 dannet Poincaré en borgerlig samlingsregjering, som skaffet balanse i statsbudsjettet og 1928 stabiliserte francen etter ca. 1/5 av dens opprinnelige verdi. Valget 1928 brakte en forskyvning til høyre. 1929–32 hadde sentrum og høyrepartiene makten, og de ledende politikere var André Tardieu og Pierre Laval; 1925–32 var Aristide Briand utenriksminister. Forholdet til Tyskland var bedre (Locarnopakten 1925), men det lyktes ikke å forene det franske krav til sikkerhet med Tysklands krav om likestilling i rustninger. Frankrike hadde fremdeles store rustningsutgifter (Maginotlinjen); det hadde alt 1921 sluttet allianse med Polen og søkte senere å utbygge forbindelsen med den lille entente.

I 1932 ble Frankrike rammet av den økonomiske verdenskrisen med prisfall og arbeidsløshet. Valgene dette år brakte en forskyvning til venstre, men det kom ikke i stand noe samarbeid mellom venstre og sosialistene, og en rekke venstreregjeringer avløste hverandre. Deflasjonspolitikken skapte misnøye, og 1934 brøt det ut halvfascistiske opptøyer i Paris.

Etter Hitlers maktovertagelse ble forholdet til Tyskland skjerpet, og 1934 søkte utenriksminister Louis Barthou å «innkretse» Tyskland ved samarbeid med den lille entente, Italia og Sovjetunionen. Oktober 1934 ble han myrdet i Marseille sammen med kong Aleksander av Jugoslavia. Hans etterfølger Laval sluttet 1935 en overenskomst med Mussolini og samme år en overenskomst med Sovjetunionen. Tysklands brudd på Locarnopakten og besettelse av Rhinland 1936 svekket Frankrikes posisjon i den lille entente. I 1935 fant det sted en samling av de antifascistiske krefter i en folkefront, et samarbeid mellom de radikale, sosialistene, kommunistene og en rekke andre organisasjoner. Ved valget 1936 vant folkefronten en stor seier. Sosialistene ble det største parti. I mai og juni brøt det ut omfattende streiker. I juni dannet sosialistføreren Léon Blum en regjering av venstre og sosialister. Den gjennomførte et forlik der arbeiderne fikk bl.a. lønnsforhøyelse, kollektive avtaler, betalte ferier og løfte om 40-timers uke (Matignon-avtalen). Statens utgifter vokste på grunn av sosiallovgivningen, bevilgninger til offentlige arbeider og økte forsvarsutgifter, finanskrisen og de skjerpede sosiale motsetninger førte til kapitalflukt. Regjeringens ikke-innblandingspolitikk i den spanske borgerkrig førte til strid med kommunistene.

Juni 1937 trådte Blum tilbake. Etter et par andre folkefrontregjeringer under venstres ledelse dannet Édouard Daladier april 1938 en venstreregjering uten sosialistene, men med støtte av sentrum. Daladier førte en mer kapitalvennlig innenrikspolitikk og sluttet september 1938 forliket i München, Frankrike oppgav støtten til Tsjekkoslovakia og sin tradisjonelle alliansepolitikk i Øst-Europa. I desember ble det sluttet en vennskapsavtale med Tyskland. Samtidig reiste den italienske presse med tysk støtte krav på franske besittelser, særlig Djibouti, Tunis, Korsika og Nice. Etter den tyske innmarsj i Praha mars 1939 oppgav Frankrike «München-politikken» og garanterte – sammen med Storbritannia – Polens, Romanias og Hellas' grenser i tilfelle av et tysk angrep. I juni sluttet Frankrike støttepakt med Tyrkia, som fikk Alexandrette-distriktet i Nord-Syria. 3. september erklærte Frankrike og Storbritannia Tyskland krig etter at tyske tropper hadde rykket inn i Polen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.