Franco Alfano var en italiensk komponist og pianist.
Alfano studerte klaver med Allesandro Longo, harmonilære med Camillo de Nardis og komposisjon med Paolo Serrao ved konservatoriet i Neapel. I Leipzig studerte han komposisjon med Hans Sitt og Salomon Jadassohn. Her møtte han også sitt store ideal, Edvard Grieg, og skrev inspirert av ham en rekke klaver- og orkesterstykker.
Alfano var direktør for konservatoriet i Bologna fra 1918, direktør for konservatoriet i Torino fra 1923 og fra 1947 til 1950 direktør for Rossini-konservatoriet i Pesaro.
Blant hans verker finner vi orkesterverker som Suite Romantica (1909), symfoni nr. 1 i E-dur (1910, omarbeidet 1953), symfoni nr. 2 (1933), Divertimento for klaver og kammerorkester (1935), tre strykekvartetter (1918, 1926 og 1942), sonate i D-dur for fiolin og klaver (1923), sonate for cello og klaver (1925). Blant hans operaer kan nevnes Risurrezione (1904), La leggenda di Sakuntala (1921), Madonna Imperia (1927), Cirano di Bergerac (1936) og TV-operaen Vesuvius (1950). Stilen i hans operaer er delvis veristisk, men den ble etter hvert mer komplisert med kromatisk melodikk og fargesterk instrumentasjon. Alfano komponerte også sanger og klaverstykker.
Mest kjent er Franco Alfano for etter Giacomo Puccinis død å ha fullført hans opera Turandot.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.