Francesco Borromini

Francesco Borromini var Italias mest utpregede barokkarkitekt, den største ved siden av Gian Lorenzo Bernini. Borromini var en kjenner av antikkens arkitektur og ble tidlig inspirert av hellenismens barokk med kontrastrike spill mellom de arkitektoniske elementene.

Han arbeidet hovedsakelig i Roma, der han først arbeidet under Carlo Maderno, og etter hans død en tid under Bernini, blant annet ved Peterskirken, men det oppstod snart uoverensstemmelser mellom dem.

Blant Borrominis egne arbeider i Roma merkes spesielt San Carlo alle Quattro Fontane (1634–1641, fasaden påbegynt i 1665) som på en behendig måte er bygd inn ved et gatehjørne, Sant'Ivo alla Sapienza (1642–1660) med sitt korketrekkerformede spir og Sant'Agnese ved Piazza Navona (1653–1657, påbegynt av Girolamo Rainaldi), med den høyreiste kuppelen og de to gjennombrutte tårnene ut mot plassen. Videre bygde han om Laterankirkens indre (1646–1650). Blant hans viktigste profananlegg er Collegio de Propaganda Fide (1652–1667) og Palazzo Falconieri (1646–1656). I disse arbeidene står han som den fremste representanten for den antiklassiske retningen i italiensk barokkarkitektur, idet han oppløser det tidligere stramme skjemaet i plan og murliv og erstatter det med et dristig, iblant dramatisk spill mellom konkave og konvekse flater og med buede og brutte linjer. Bygningskroppen blir på denne måten mer skulpturalt og plastisk behandlet enn av noen av hans samtidige. Men i dette arkitektoniske og ornamentale spillet mister han ikke taket på komposisjonen og helheten, og selv i hans mest bisarre barokkløsninger er det alltid en sinnrik organisasjon.

Borromini fikk særlig betydning for den tyske og østerrikske barokkarkitekturen. Hans innflytelse spores også i Spania og Portugal og strekker seg i tid forbi barokken og inn i rokokkoen.