François Weyergans, franskspråklig belgisk forfatter og filmskaper. Han har vakt oppmerksomhet både med kortfilmer og med helaftens spillefilmer. Særlig kjent er kortfilmen om ballettdanseren og koreografen Maurice Béjart og en lengre dokumentarfilm viet den franske filmkunstneren Robert Bresson.

Weyergans' forfatterskap er preget av en selvkritisk og nølende holdning, og han har arbeidet i årevis med de fleste av manuskriptene sine før han har latt dem gå i trykken. I flere av bøkene er hans egen manglende evne til å fullføre skriveprosjekter et av temaene. Det selvbiografiske elementet i Weyergans' bøker er stadig blitt mer fremtredende, men han prøver samtidig å skjule hvor grensene går mellom virkelighet og fiksjon. Weyergans later for eksempel ikke bare som en oppdiktet forteller skriver en bok om ham og hans familie; han lar denne fortelleren dikte opp en ny forteller og så videre, slik at man får en «kinesisk eske» av fortellinger og fortellere som viser til hverandre.

Weyergans har et bevisst og reflektert forhold til mange av vår tids litteraturteoretiske problemer, men bøkene hans er likevel ikke vanskelig tilgjengelige. Stilen er lettflytende og rik på komiske digresjoner, og bøkene har mange humoristiske innslag. Grunntonen er likevel ofte melankolsk og vitner om stor mistro overfor språkets og diktningens emne til å formidle virkelighet.

Weyergans debuterte som forfatter i 1971 med Le Pitre (1971, «Klovnen»), som er en harselas over psykoanalysen. Forfatteren hadde selv gått til psykoanalyse og hadde fått et kritisk forhold til denne typen behandling. Le Radeau de la Méduse (1981), «Medusas flåte»), har tittel etter et berømt maleri fra 1800-tallet av Jacques Géricault, men handler hovedsakelig om samlivskonflikter fra vår egen tid. Macaire le Copte (1981, «Kopteren Macaire») er en historisk roman fra senantikken der mislykket religiøs søken er et hovedtema. I La Démence du boxeur (1992, «Bokserens galskap») dominerer igjen de selvbiografiske elementene.

I Franz et François (1997) er hovedtemaet Weyergans' ambivalente forhold til sin sterkt religiøse og autoritære far som også var forfatter: Franz Weyergans (1912 -1974) skrev barnebøker og romaner om kristne personligheter og fikk flere katolske litteraturpriser. Forholdet til forfatterens langt mer livsbejaende mor er utgangspunktet for Trois jours chez ma mère (2005, «Tre dager hos min mor»), som vant Goncourt-prisen. Royal Romance (2012, «Kongelig romanse») handler om mennesker som mislykkes i å oppleve fellesskap i en verden preget av overfladiske forbindelser. Samtidig er boken en hyllest til Montreal, en by forfatteren føler sterk tilknytning til.

Weyergans har fått en lang rekke litterære utmerkelser. I 2009 ble han valgt inn i Det franske Akademi. Mange regner ham som en forfatter som i helt spesiell grad har fanget vår tids rastløse livsrytme.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.