Framnæs Mek. Værksted

I Sandefjord ble det i 1816 startet opp skipsbygging ved flere mindre verksteder. I 1878 ble ble disse verkstedene samlet av hvalfangstrederen og industrimannen Christen Christensen. Bedriften var opprinnelig sterkt knyttet til hvalfangsten med bygging av ishavsskuter og hvalfangstfartøyer. I den såkalt gullalderen innen norsk skipsbygging, fra 1895 til 1920, leverte Framnæs 66 skip over 100 bruttotonn (brt). Da de vanskelige tidene kom på 1920- og 1930-tallet ble det kun levert 24 skip over den størrelsen.

Sammenlignet med mange andre skipsverft leverte Framnæs forholdsvis mange fartøyer i mellomkrigstiden. En viktig del av forklaringen var verftets tilknytning de hvalfangsten. 18 av 24 fartøyer levert fra Framnæs mellom 1920 og 1939 var hvalfangstbåter. Mens mange norske redere i internasjonal skipsfart kjøpte sine skip i utlandet, så valgte hvalfangstselskapene stort sett på bygge sine båter på norsk verft i nærområdet.

Målt etter antall verftsarbeidere var verftet i 1940 Norges fjerde største. Bare Aker mekaniske Verksted, Nylands Verksted og Fredrikstad mek. Verksted hadde flere. Verftet var ikke bare Sandefjords, men også Vestfolds største bedrift.

Da Admiral Norwegen, den tyske marinen i Norge under andre verdenskrig, etablerte sitt første byggeprogram sommeren 1940, var Framnæs et av seks norske skipsverft som skulle levere hvalfangstbåter til marinen. I istedenfor å utruste disse med harpunkanoner ble de nå satt opp med artillerikanon, mitraljøser, bombekaster og lytteutstyr. Hvalfangstbåtene ble en sentral del av den tyske marines kystvakt- og eskortefartøy. 8 av 52 fartøyene som ble levert til den tyske marinen ble bygget ved Framnæs. Da et økende antall tyske skip ble skadet i de siste krigsårene, kom verftet til å bli opptatt med mer reparasjonsarbeid enn hva det vanligvis pleide. Av uviss grunn er dette et av få norske skipsverft i Sør-Norge som ikke ble etterforsket for økonomisk landssvik.

Fram til 1952 var flertallet av nybygg levert av Framnæs hvalfangstbåter. Verftet bygget også flere tankskip i denne perioden, hvor brorparten var på omkring 10 000 brt. Etter hvert ble porteføljen enda mer allsidig. Stykkgodsskip, kjøleskip, fiskefartøy og ro/ro-skip ble produsert. Fra 1970-tallet og utover kom verftet også til å levere supplyskip, rigger og moduler for offshorevirksomhet. Ved nedleggelsen hadde verftet to flytedokker for skip opptil 75 000 dødvekttonn (dvt).

I likhet med andre skipsverft ble Framnæs langsiktig rammet av den internasjonale krisen i skipsbyggenæringen som kom som en følge av oljekrisen på 1970-tallet. At verftet kunne produsere for den norske offshorenæringen da det internasjonale fraktmarkedet sviktet, var en vesentlig årsak til at skipsbyggingsaktiviteten ble opprettholdt helt til 1987. Styret hadde først forsøkt å redde bedriften gjennom å håp splitte bedriften opp i flere selskaper. Men da det ikke førte til lønnsomhet, ble nybyggingsaktiviteten nedlagt i 1987. Morselskapet for de gjenværende Framnæs selskapene, Framnæs Industriutvikling A/S fortsatte med skipsreparasjoner og diverse offshorerelatert virksomhet fram til 2001, da det gikk over til å bli et mer rendyrket eiendomsselskap. Hoveddelen av verftsområdet består i dag av leiligheter og butikker, men Framnæs Maritime A/S disponerer et lite område med båtplass og fasiliteter for reparasjoner av mindre båter.

• hvalfangst
• mekanisk verksted
• norsk industrihistorie før 1940
• norsk industrihistorie etter 1940
• verft

• Framnæs Maritime A/S