Forsvaret har alltid hatt et viktig behov for sitt eget kommunikasjonsnett til støtte for kontroll- og kommandofunksjoner, både til taktisk kommunikasjon i felten og for strategisk kommunikasjon mellom ulike kommandokvarterer og stasjoner av forskjellige slag.

Utover 1970-årene ble det stadig mer klart at fremtidens telenett ville bli basert på digital teknologi tvers igjennom. Hos Forsvaret gjaldt dette både for det militære telefonnettet og det krypterte fjernskrivernettet. I det sivile telenettet var utviklingen kommet i gang, med digitale telefonkanaler (PCM), offentlige datanett og fra de tidlige 1980-årene også digitale telefonsentraler.

Forsvarets telefontjeneste hadde før 1975 ikke noe overordnet svitsjet stamnett. De militære hussentralene, som var brukende avdelings ansvar, hadde ofte direkte linjer seg i mellom. Noen sentrale steder, som på Akershus, ble likevel knutepunkter i nettet, med et stort antall ekspedienter som koplet opp bestilte fjernsamtaler. På travle dager kunne det gå timer før samtalene ble effektuert, og ofte måtte de settes opp gjennom flere sentraler på veien frem. Dette resulterte i svekket signal og dårlige forbindelser.

Forsvarets fellessamband (FFSB) tegnet derfor kontrakt  med AS Elektrisk Bureau (EB) for leveranse og installasjon av fire datamaskinstyrte fjernsentraler av typen AKE 129 fra LM Ericsson. De tre første sentralene i henholdsvis Oslo, Bergen og Trondheim ble satt i drift i 1976, og den siste ble operativ i Bardufoss-området sommeren 1977. Nå kunne brukere i Forsvaret ringe direkte til hverandre. Mange militære sentraler fikk også direkte innvalg.

Fjernskrivernettet i Forsvaret var basert på ”Tape Relay Centers” (TRC), der papirstrimler med fjernskrivermeldinger manuelt ble flyttet mellom maskiner. Dette var en tid- og ressurskrevende tjeneste. På den største TRCen var det en bemanning på ca 50 i fredstid med en planlagt økning til 250 under krise og krig.  

På datasiden var det fortsatt bare punkt til punkt forbindelser over modemer og analoge linjer. Dette dugde ikke for en fremtid med krav til oppdatert situasjonsbilde i fred, krise og krig og visjoner om ”det papirløse” kontor.

Direktør Finn Lied ved Forsvarets forskningsinstitutt (FFI) tok i 1978 opp spørsmål om å bygge et datanett for Forsvaret, og direktør Kolbein Kumle i FFSB, sammen med forskningssjef Karl Holberg ved FFI fikk snart informert Forsvarssjefen om både behov og ideer. Ordre utgikk om at FFSB med støtte fra FFI skulle lage et konsept for et nytt digitalt datanett for Forsvare, inkludert en fornyelse og modernisering av fjernskrivertjenestene. 

Et forprosjekt startet med å avklare behov og skissere løsninger for datakommunikasjon, inkludert en automatisert meldingstjeneste. Konsulentfirmaet Informasjonskontroll AS (IK) ble samarbeidspartner, sammen med en arbeidsgruppe med personell  fra FFSB,  FFI og IK. Underveis ble  mandatet utvidet til å omfatte telefoni.  Rapporten ”Digitalt nett for Forsvaret, forslag til nett”, datert 28. juni 1979, var rettet mot de nye ideene om digitale tjenesteintegrerte nett,  der tjenester for  tale- og ulike typer datatrafikk ble formidlet i samme nettverksystem.  

FFSB fikk høsten 1979 i oppdrag av Forsvarssjefen å forestå spesifikasjon-arbeidet videre i en prosjektgruppe med personell fra FFSB, FFI og IK.  Sikkerhetsstaben i FO (FO/S) var tungt inne på sikkerhetssiden.

Konseptet forutsatte et digitalt nett på to nivåer. Det høyeste nivået, det landsdekkende  transittnettet, skulle formidle all langdistansetrafikk. For å oppnå høy overlevelse var nettet konfigurert i en maskestruktur. Brukerne skulle ikke koples direkte til dette nettet, men til de regionale nettene (landsdel-nettene), både for telefoni-, data- og meldingstrafikk.

De eksisterende lokale spredenettene som allerede fantes i alle militære etablissementer, skulle fortsatt benyttes og knyttes sammen i større regioner. Disse ble knyttet opp mot transittnettet med minst to uavhengige digitale sambandsbunter. De regionale nettene fikk i tillegg direkte forbindelser til naboregioner.

Etter at de operative kravene var mottatt, kom spesifikasjonsarbeidet i gang i februar 1980 og varte ca 2 år. Ingen fullstendig spesifikasjon for et tjenesteintegrert nett fantes som mal, men Den internasjonale teleunionen  (ITU) var i gang med å utvikle standarder for ISDN og meldingshåndteringstjenester (MHS). For datakommunikasjon ble valgt å satse på linjesvitsjing basert på ITU-standarden X.21 og pakkesvitsjing basert på X.25.  Førstnevnte ble imidlertid avløst av ISDN-standarden og ble aldri realisert i FDN.

Transittnettet med betegnelsen FDN I skulle bestå av 17 svitsjepunkter, hvert punkt bestykket med både  linje- og pakkesvitsj. For å sikre høy overlevelsesevne skulle hvert svitsjepunkt ha minimum 3 forbindelser til andre svitsjepunkter. Landsdelsnettene (regionnettene) ble kalt FDN II.

For å få til et datanett innen rimelig tid, måtte fornyelsen av meldingstjenesten utsettes. Fjernskrivernettet fungerte fortsatt på en tilnærmet akseptabel måte, mens situasjonen for annen datakommunikasjon ville snart bli prekær.

Et hovedkravene var at nettet skulle formidle ugradert og gradert trafikk opp til og med Hemmelig, så en rekke sikkerhetsmekanismer måtte bygges inn i nettet. Mest sentralt var  krav til konfidensialitet og integritet, slik at nyttetrafikken ved avlytting ikke kan tydes, og  at informasjon med eller uten forsett ikke kan endres på vegen fra avsender til mottaker. Mer spesielt var kravet til sikring mot trafikkanalyse (”traffic flow security”), slik at det ikke skulle være mulig å avlytte å trafikkmønsteret. Slik informasjon kan leses ut av signalering-informasjon mellom svitsjene. Det ble derfor besluttet å benytte linjekryptering,  der hele sambandsbunter med bitrate 2 Mbit/s mellom svitsjene blir kryptert, inklusive en felles signalering-kanal, mens brukernes trafikk i selve svitsjepunktene foreligger i klartekst.

Fordi svitsjepunktene håndterer all informasjon ukryptert, måtte svitsjene skjermes for å hindre utstråling og ekstern avlytting. For å oppfylle krav om beskyttelse mot ødeleggende innkommende stråling (EMP, Elektromagnetiske pulser fra atomsprengninger), ble svitsjene installert i skjermbur med optiske forbindelser gjennom veggene.  Svitsjene  måtte også tilfredsstille strenge krav til konstruksjon og påfølgende formell sikkerhetssertifisering, slik at ikke høygradert informasjon kunne kobles opp mot ugraderte eller lavere graderte  kanaler  (”multilevel security”). samt strenge krav til beskyttelse mot innbrudd og sabotasje.

Elektronisk nøkkeldistribusjon og fjernadministrasjon av kryptoutstyret gav enhetlig og kosteffektiv drift. Tidligere var en flora av manuelle krypteringssystemer i bruk. Løsningen ble videreutviklet fra kryptoutstyr benyttet i Hæren.

Kravene til operativ overvåking, drift og vedlikehold var spesielle for FDN og skapte de største teknologiske utfordringene. Det ble satt strenge krav til autonomitet, det at deler av nettet skal kunne operere adskilt fra resten av nettet.

Kontrollsystemet ble derfor bygget opp med tre nivåer. Laveste er serviceterminalene (ST), som kontrollerer egen svitsj.  Det neste er områdekontrollsentrene (OKS), som kontrollere eget område og to naboområder.  Det høyeste består av kontrollsentre (NKS), som begge kan kontrollere hele nettet.

Senhøsten 1981 ble anbudsinnbydelsen for leveranser til FDN I sendt til. STK, EB og Siemens. Etter evalueringen anbefalte prosjektgruppen å ta opp kontraktsforhandlinger med STK.

Den 30. juni 1982  undertegnet direktør Birger Soma, FFSB og direktør Fredrik Thoresen, STK en kontrakt som omfattet  linjesvitsjer og pakkesvitsjer, samt nødvendig utstyr og programvare for styring og kontroll. Det var knutepunktkonseptet  til FFI og STK som skulle videreutvikles og leveres.  STK fikk etter hvert også kontrakt på utvikling av linje-krypto.

Det hastet med en oppgradering av telefonnettet, så de fire første linjesvitsjene ble satt i drift fra høsten, uten kryptering. Resten av dette foreløpige ugraderte FDN I ble levert i løpet av de neste fire-fem årene. Dessuten ble levert en rekke lokalsvitsjer som erstatning for gamle utslitte lokalsentraler, den første i 1985.

Den andre prioriterte oppgaven var å skaffe digitalt samband med hemmelig-gradering for det data-assisterte kommando-, kontroll- og informasjonssystemer (KKIS) og meldingstjenesten. Målet at FDN skulle håndtere all informasjon gradert fra ”Ugradert” til ”Hemmelig”, viste seg vanskelig å få sikkerhet-sertifisert. Foreløpig ble derfor et separat nett av linje- og pakkesvitsjer etablert for graderingene ”Konfidensielt” og ”Hemmelig”,eksklusivt for å betjene KKIS og meldingstjenesten.

Systematisk planlegging av alle nettområdene ble gjennomført i perioden 1988-1990.  Alcatel fikk levere sentralutstyr av samme type som i FDN I, men med nødvendige tilpasninger i grensesnittet mot bruker og i overgangen mellom FDN I og FDN II.  Utbyggingen foregikk ut over 90-tallet. I parallell pågikk opplæring og tilpasning av FTDs organisasjon for å forestå nettkontroll, drift og vedlikehold.

Sikkerhetssertifisering av svitsjer med linje-krypto for gradering ”Hemmelig” viste seg svært vanskelig å oppnå. Fram mot år 2000  ble det derfor etablert et gjennomgående  nett (nivå I og II) basert på linje--krypto for graderinger  ”Begrenset” og ”Ugradert”,  mens hemmelig datatrafikk ble betjent ved ende-til-ende X.25 pakke-krypto. Sistnevnte var også utviklet og ble levert av STK.  

I år 2000 ble det satt sluttstrek for utbyggingen av den linje- og pakkesvitsjede delen av FDN. 

For samtrafikk med Hærens taktiske sambandssystem, var en løsning ferdig utviklet i år 2000.  Ved utvikling av spesielle grensesnittkort ble også direkte samtrafikk mellom FDN og det interne faste nettet til NATO mulig. Og samtrafikk med Televerkets nett var en del av basisfunksjonaliteten.

Rasjonalisering av fjernskrivertjenesten i Forsvaret varen av premissgiverne for Forsvarets digitale nett.”Meldingstjenesten i Forsvaret" (MIF)  ble etablert som eget prosjekt i 1985.

I første fase skulle de manuelle tape-relè-sentrene (TRC-ene) erstattes med automatiserte systemer, og i juli 1986 ble det inngått utviklingskontrakt med STK. Første leveranse skjedde i 1990, og  etter en kort prøveperiode ble 14 melding-sentraler satt i drift. Disse svitsjer meldinger til andre melding-sentraler eller til underliggende brukersystemer, og representerte rent funksjonelt en direkte erstatning av TRC-ene 

En ny kontrakt med STK ble undertegnet for utvikling og leveranse av PC-baserte brukersystemer som skulle rasjonalisere tjenesten i sambandsentrene ved de enkelte avdelingene, og helt ut til den enkelte saksbehandler, herunder mobile plattformer.De første ble satt i drift i slutten av 1993. Systemene, som brakte meldingstjenesten helt ut til brukeren, ble ferdigstilt og gradvis innpasset fra 2003. Meldingstjenesten består i dag av 120 PC-baserte brukersystemer, dels  terminert ved sambandsentrene og dels ute hos brukerne.

Illustrasjonen illustrerer meldingstjenestens nedslagsfelt. Blant annet ble MIF oppdatert til å håndtere NATOs melding-standard ACP127  ("Allied Control Procedure no. 127"). Dermed kunne NATO’s egne sentraler i Norge nedlegges og NATO spares for store beløp. Gjennom etableringen av MIF fikk Forsvaret en effektiv og formell meldingsformidling med  høy sikkerhet. Det enkle brukergrensesnittet gjør at den enkelte saksbehandler kan få direkte nytte av systemet. Den mest målbare nytten ligger likevel i det som spares av personellressurser. Automatiseringen av TRC-ene alene medførte flere hundre sparte årsverk for Forsvaret. I tillegg kommer rasjonaliseringen på saksbehandlernivå hvor den direkte tilgangen til tjenesten fjerner fordyrende personell-messige mellomledd.

Les også:      Forsvarets fellessamband  

                      Forsvarets datanett

                      Radiolinjenett i Forsvaret

                      Radiosamband til NATOs Atlanterhavsflåte - Cross Fox 

Referanse:   ”Nettverk. En beretning om Forsvarets tele- og datatjeneste 1953 – 2001", ved Andreas Stenseth, redaktør, utgitt av FLO/IKT,  Zoom Grafisk AS,  ISBN 82-92049-00-42

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.