Formel 1

Formel 1. Tyske Michael Schumacher krysser mållinjen i sin Ferrari som vinner av Grand Prix-løpet i Albert Park i Melbourne 2001. Schumacher vant 2000–04 fem verdensmesterskap i Formel 1 på rad for Ferrari.

Av /NTB Scanpix ※.
Ferrari SF90
Sebastian Vettels Ferrari ved testing på Barcelona-banen i 2019. Gjeninnføring av slicks, det vil si mønsterløse dekk, er ett av flere tiltak for å få flere tette dueller og forbikjøringer.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0

Formel 1 er den øverste klassen av bilsport og blir vanligvis regnet som verdens mest prestisjetunge motorsport. Førerne kjører på asfaltbane, i åpne, énseters racerbiler med frittliggende hjul. De starter samtidig og konkurrerer om å komme først i mål, som vises med et karakteristisk flagg i svarte og hvite ruter. Bilene er bygd etter en formel (et reglement) som er fastsatt av Det internasjonale bilforbundet (FIA).

Løpene i Formel 1 navngis med arrangørstedet etterfulgt av Grand Prix, eksempelvis Brazilian Grand Prix og Abu Dhabi Grand Prix. Det første løpet kalt Grand Prix fant sted i den franske byen Le Mans i 1906. Fra 1950 kåres årlige verdensmestere for førere, fra 1958 det samme for konstruktører. Med små variasjoner består en sesong i dag av rundt 20 Grand Prix-løp, og rundt 10 lag som til sammen har et tyvetalls førere. Løpene fordeler seg på flere av verdensdelene, med et flertall i Europa og Asia.

Formel 1 er en svært dyr sport å drive med. Den er også svært farlig. Eksempler på kjente førere som har omkommet er Jochen Rindt i 1970, Ronnie Peterson i 1978, Gilles Villeneuve i 1982 og Ayrton Senna i 1994. Så sent som i 2015 døde en fransk fører etter en ulykke i Japanese Grand Prix året før.

Ingen nordmenn har klart å kvalifisere seg til Formel 1, selv om både Harald Huysman, Thomas Schie og Pål Varhaug har vært nær. I 2021 vant Dennis Hauger sitt første Formel 3-løp, med et uttalt mål om å nå Formel 1 en dag. Norge har aldri hatt noen Formel 1-bane; den eneste i Norden er Anderstorp i Sverige.

For kjente førere og lag, se:

Grand Prix-løp og regler

Et Formel 1-løp går typisk over en helg. Etter forberedelser kjører man kvalifisering på lørdagen. Den som kommer best ut får pole position (den beste startposisjonen)i selve løpet, som går på søndagen. De ti beste førerne i hvert løp får poeng (henholdsvis 25–18–15–12–10–8–6–4–2–1).

Med små variasjoner er de fleste Formel 1-løp så vidt over 300 kilometer lange, som innebærer at løpet er på rundt 40–70 runder. Et unntak fra lengden er det noe kortere Monaco Grand Prix. Om ingen har kommet i mål etter to timer, avbrytes løpet. Underveis er det vanligvis fra to til fire innlagte pit stop (stopp for å skifte dekk). Foruten det nevnte seiersflagget finnes det et par håndfuller andre flagg, eksempelvis for diskvalifisering (svart) og glatt føre (gule og røde striper).

Siden 2008 har det blitt innført en rekke nye regler, mange av dem for å senke kostnadene for lagene. Andre regler kan være for å øke kvaliteten på løpet, for eksempel at man får flere tette dueller og forbikjøringer. Man har gjeninnført slicks (mønsterløse dekk). I tillegg har man fått nye teknologier som KERS og DRS.

Historikk

Formel 1-serien har sitt utgangspunkt i Grand Prix-racing før andre verdenskrig. Allerede før krigen hadde man blitt enig om å arrangere et verdensmesterskap i en ny formel, for 1,5 liters overladede (kompressor- eller turbo-) motorer, eller 4,5-liters motorer uten overlading. Det har blitt arrangert verdensmesterskap for førere hvert år siden 1950, og for konstruktører siden 1958. I tillegg har det blitt holdt en rekke Formel 1-løp utenom VM (det siste i 1983).

Italiensk og britisk dominans

Jack Brabham i duell med Jim Clark
Jack Brabham i duell med Jim Clark i Nederland i 1966.
Cooper Climax 1959

John Cooper satte motoren midt i bilen igjen i sin Cooper-Climax, akkurat som Auto-Union gjorde på 1930-tallet, og vant VM-tittelen med Jack Brabham i 1959 og 1960. Cooper Climax T51 demonstrert på Goodwood Festival of Speed.

Av .
Lisens: CC BY SA 3.0

De første årene ble kraftig dominert av de italienske bilmerkene – Alfa Romeo, Ferrari, Lancia og Maserati. Den dominerende føreren var Juan Manuel Fangio, med fem VM-titler for Alfa Romeo, Mercedes, Lancia-Ferrari og Maserati. Den eneste ikke-italienske bilkonstruktøren som greide å slå italienerne var Mercedes Benz i 1954 og 1955, som med tysk grundighet og avanserte teknikk la lista betydelig høyere enn før, ved innføringen av et nytt reglementet i 1954 (motorvolum begrenset til 2,5 liter).

Etter at Mercedes hadde trukket seg tilbake fra all motorsport etter en stygg ulykke på Le Mans, kom de første vesentlige tekniske nyvinningene fra de britiske øyene. John Cooper satte motoren midt i bilen igjen i sin Cooper-Climax, akkurat som Auto-Union gjorde på 1930-tallet, og vant VM-tittelen med Jack Brabham i 1959 og 1960. Senere introduserte Lotus-teamet en bil med såkalt monocoque-chassis av aluminium, noe som gjorde bilen mye stivere.

Noen av de mange små teamene som dukket opp på 1960-tallet, ble blant de mest dominerende; Lotus, Brabham, McLaren og Tyrrell. Alle disse teamene benyttet seg i lange perioder av Cosworths V8-motor, som er tidenes mest suksessrike F1-motor, og en viktig bestanddel i den britiske suksessen fra sent 60-tall til tidlig 80-tall.

Aerodynamikken i fokus

Chris Amon
Chris Amon kjører med høy vinge i 1968. Etter en serie skremmende ulykker ble det enighet mellom FIA og konstruktørene om at bare faste, mindre vinger skulle være tillatt.
Av .
Lisens: CC BY ND 2.0
Tyrrell Ford P34 med seks hjul
I 1976 debuterte sekshjulingen til Tyrrell. Fordelen med denne bilen, med fire hjul foran, var blant annet mindre aerodynamisk motstand i fronten på grunn av mindre hjul. Jody Scheckter i 1976 i Tyrrell-Ford P 34 i Nürburgring. Han vant for øvrig i Sveriges Grand Prix samme år med samme bil.
Av .
Lisens: CC BY SA 2.0
Brabhams FanCar
Brabhams «Fan-car», som kun deltok i Sveriges Grand Prix i 1978, var utstyrt med en vifte i bakkant, som skulle suge ut luft fra området under bilen.
Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

Fram til slutten på 1960-tallet var en vanlig formel-bil formet som en sigar, uten noen aerodynamiske hjelpemidler. Sigarfasongen var godt egnet til å skjære effektivt gjennom lufta, men ikke til å skape marktrykk, noe som det var nødvendig å ha gjennom kurver. I 1968 begynte teamene å eksperimentere med høye vinger festet til hjulopphengningene, inspirert av den amerikanske sportsvognen Chaparral. En serie skremmende ulykker førte til et FIA-vedtak om at vingene skulle forbys. Etter en del diskusjon etter forbudet ble det enighet mellom FIA og konstruktørene om at faste, det vil si ikke bevegelige, og mindre vinger skulle være tillatt. Siden den gang har aerodynamikken vært en svært viktig del av racingen.

Alle konstruktører eier, eller har tilgang til, vindtunneler, og bruker en betydelig del av utviklingsbudsjettet sitt i slike.

På slutten av 1970-tallet konstruerte Lotus deler av bilen som en omvendt flyvinge, og brukte således prinsippet som på engelsk kalles «ground-effect». De omvendte vingene («side-pods») på siden av Formel 1-bilen gir bilen veldig økt marktrykk, både som følge av fasongen (omvendt vinge) og det faktum at vingen er plassert svært nær bakken (her: asfaltbanen). Etter at bilkonstruktørene og aerodynamikerne hadde finpusset teknologien i mer enn fem år, hadde kurvehastighetene økt så mye at FIA forbød «ground-effect»-bilene fra 1983-sesongen av sikkerhetsgrunner.

I 1976 debuterte sekshjulingen til Tyrrell. Fordelen med denne bilen, med fire hjul foran, var blant annet mindre aerodynamisk motstand i fronten på grunn av mindre hjul. Bilen hadde suksess den første sesongen, med seier i Sveriges Grand Prix (Jody Scheckter) og tredjeplass i konstruktør-VM.

Kanskje enda mer spektakulært var Brabhams «Fan-car», som kun deltok i Sveriges Grand Prix i 1978. Bilen var utstyrt med en vifte i bakkant, som skulle suge ut luft fra området under bilen. Dette skulle skape et undertrykk som ville medføre bedre veigrep. Dette var et svar på Colin Chapman og Lotus' «vingebiler», hvor sideflatene på bilene var konstruert som omvendte flyvinger. Brabham-bilen var såpass effektiv at den vant løpet. Den ble deretter forbudt, angivelig fordi den sugde opp støv og skitt fra banen, og sendte dette ut over bilene som kom bak.

Turbomotorene

Renault hadde begynt å eksperimentere med turbo i forbindelse med deltakelse i VM for sportsvogner og Le Mans. Renault A442 med toliters turbomotor debuterte i sportsvognsracing mars 1975. Etter at Renault hadde vunnet 24-timersløpet på Le Mans i 1978, satset Renault Sport fullt og helt på Formel 1. Første seier kom på hjemmebane i Frankrike i 1979, men de greide aldri å ta VM-titler, verken for førere eller konstruktører under turboæraen. Først i 2005 og 2006 tok Renault sine første VM-titler som eget team.

Andre fabrikker, som Ferrari, BMW, Honda og Porsche, fulgte likevel etter Renault i utviklingen av turbomotorer, og fra 1984 var nesten alle bilene forsynt med slike. Men utviklingen gikk veldig fort framover, og snart kunne man notere kraftuttak på langt over 1000 hestekrefter. FIA begrenset både ladetrykk og tankstørrelse før man forbød turbomotorene til 1988-sesongen.

Med stadig utvikling på elekronikkfronten fikk F1 nye muligheter til å utvikle bilene.

Ny utvikling

Williams FW14B
I 1992 hadde Williams kommet så langt i utviklingen at de med sin Williams FW14B rett og slett kjørte fra konkurrentene, og Nigel Mansell vant en suveren VM-tittel. Foto fra 2011.
Av .
Lisens: CC BY NC 2.0

Aktivt understell hadde vært forsøkt av Lotus allerede i 1983, men systemene var ikke avanserte nok til å slå konvensjonelle systemer. I 1987 hadde Williams og Lotus vunnet løp med aktive biler. Men fortsatt var ikke fordelene klart store nok. I 1992 hadde imidlertid Williams kommet så langt i utviklingen at de med sin Williams FW14B rett og slett kjørte fra konkurrentene, og Nigel Mansell vant en suveren VM-tittel.

Ferrari var først ute med en semi-automatisk girkasse, hvor kjøreren bruker hendler bak rattet i stedet for en konvensjonell girspak. Nigel Mansell vant sitt første løp i Ferrari med en slik girkasse. Dette var overraskende, ikke minst fordi Ferrari-teamet mente at girkassen var så lite holdbar at de overveide å starte Mansells bil med mindre bensin, slik at den i alle fall skulle lage et skikkelig show før den brøt løpet. Men bilen ble likevel tanket full, og girkassen holdt.

Med elektronikkens inntog på 1990-tallet kom også ønsket og evnen til å regulere motorkraft til hjulene og hjulspinn. I tillegg ble systemer som «launch control», firehjulstyring og ABS-bremser forsøkt. Alle disse elektroniske hjelpemidler kom ethvert under økende kritikk, da mange mente at det ble elektronikkens og ikke kjørerne som kjørte bilene under løpene.

På 2000-tallet ble konstruktørene enige om å forby de fleste av de elektroniske hjelpemidler, bortsett fra systemer for overvåkning av bilenes «helsetilstand» og semi-automatiske girkasser.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg