Buddhismen har aldri oppmuntret disse kunster, men til en viss grad tolerert dem slik at de har overlevd. I dag er dans på Sri Lanka gjenstand for en renessanse fra nasjonalistisk hold. Samtidig forflates og uthules den folkelige dansekunsten på grunn av turismen. Særlig på vestkysten presenteres turistene for såkalte djevledanser, eksorsistiske ritualer til bekjempelse av sykdom og ulykker. Danserne tilhører de lave kastene og har fra gammelt av hatt som levebrød å fremføre sine sykdoms- og besettelsesdramaer om natten. Bare menn danser, forkledd som kvinner. Det anvendes masker, skåret i tre, og musikken er trommer. Ikke bare singhaleserne, men også veddaene fremfører slike danser. Kanskje er de urbefolkningens egne tradisjoner, minner fra en førbuddhistisk, animistisk vfortid.
Kunstnerisk sett er dansetradisjonene i Kandy viktigere. Disse er ikke knyttet til ritualer, selv om danserne nok deltar i tempelfester som den store perahera, prosesjonen fra Tannens Tempel (Dalada Maligawa) i august. Kandy-dansen er ren dans som ikke forteller noen historie. Teknisk er den nær beslektet med den indiske dansen kathakali i Kerala. Danserne er menn, uten masker, men i glitrende kostymer som bærer preg av hoff- og krigerske tradisjoner. De virile dansene i forrykende tempo akkompagneres av sang og trommer. Det anvendes mudra, håndgester, som i indisk dans, men mer sparsomt. Nå gis det undervisning i Kandy-dans i statens akademier.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.