Firenze - bybeskrivelse

Firenze er kjent for sine storslåtte kunstsamlinger, sine gamle, vakre bygninger og sin rike historie og står i fremste rekke blant verdens kunstbyer. Her vokste ungrenessansen frem, og også under høyrenessansen og manierismen gav det florentinske kulturmiljøet avgjørende bidrag til kunstutviklingen i Europa. Den økonomiske bakgrunn var byens tekstilproduksjon og finansvirksomhet.

Byen er ikke bare rik på byggverk, museer og samlinger, men også på åpen gate finnes utallige statuer og kunstverker som hører til kunsthistoriens mest berømte mesterverker. Den florentinske arkitektur gir gjennomgående byen et strengt og alvorlig preg. Husene er oppført av naturstein, mange eldre palasser er bygd i en festningslignende middelaldersk stil med murkroner på taket og tårn, ofte med underetasje av grovhugd stein (rustika). Gatene er ofte brolagt med grove steinheller.

I byens sentrum ligger den berømte domkirken Santa Maria del Fiore, påbegynt 1296 etter utkast av Arnolfo di Cambio, med Filippo Brunelleschis berømte kuppel (1420–61). Ved siden av den hever seg den elegante marmorkledde kampanilen (1334–58), påbegynt av Giotto. Ved Domkirkeplassen ligger også det åttekantede vakre baptisterium (dåpskirke, ca. 1150–80), med sine tre berømte bronsedører, den ene av Andrea Pisano, de to andre av Lorenzo Ghiberti. En annen sentral plass er Piazza della Signoria, hvor Palazzo Vecchio (hovedbygningen oppført 1299–1301, etter tradisjonen av Arnolfo di Cambio), sete for den florentinske republikks regjering, hever sine festningslignende murer og sitt høye tårn. I sitt indre er Palazzo Vecchio et minnesmerke over det mediceiske fyrstehus' maktutfoldelse på 1500-tallet, bl.a. med De femhundres sal, der Giorgio Vasari og hans medarbeidere i svære fresker har skildret Cosimo 1 de' Medicis militære bragder. I samme sal befant seg en gang Leonardo da Vincis nå forsvunne mesterverk, fresken med Kampen om fanen (1505). Ved samme plass ligger også den vakre åpne hallen Loggia dei Lanzi (1376–82) med sine tallrike statuer, oppført av Benci di Cione og Simone di Francesco Talenti for at de styrende der kunne tale til folket. Like ved finnes Palazzo degli Uffizi (1560–74), som ble bygd av Vasari i forvaltningsøyemed og nå huser den berømte malerisamlingen, som vesentlig er grunnet av mediceerne. Mellom de to nevnte større plasser ligger den vakre bygningen Orsan michele (1337–1404), der laugene stilte opp statuer av sine skytshelgener i nisjer langs fasadene, bl.a. Donatellos St. Georg. Overetasjen tjente som kornmagasin, mens det var innrettet kirke i underetasjen. I byens sentrale del finnes også det middelalderske gotiske Bargello (1255–1345), tidligere politi- og fengselsbygning, nå nasjonalmuseum, med rike skatter av kunstindustri, statuer av Michelangelo, Donatello og mange andre.

Av de betydeligste kirkebygninger kan nevnes den gotiske fransiskanerkirke Santa Croce (1295–1442) i sørøst, visstnok oppført av Arnolfo di Cambio, med fresker av Giotto i familiene Peruzzis og Bardis kapeller. Michelangelo, Machiavelli og Galilei ligger begravd der, og det vakre Pazzikapell (ca. 1430) som Brunelleschi bygde, har sin plass ved en av korsgangene. I nordvest ligger dominikanerkirken Santa Maria Novella (1283–ca. 1300), en gotisk bygning med renessansefasade bygd etter Leon Battista Alberti tegning (1456–70), med fresker av Ghirlandaio, visstnok av Orcagna og hans bror Nardo di Cione i Strozzikapellet og av Andrea Firenze i det spanske kapell. Klosteret San Marco ligger i nordøst, det er berømt for munken Fra Angelicos tallrike fresker og malerier og som tilholdssted for Savonarola. Andre betydelige kirkelige bygninger er: San Lorenzo, påbegynt av Brunelleschi (1421), med så vel Biblioteca Mediceo Laurenziana (1523–26) med mediceernes bibliotek, som mediceernes gravkapell (1520–24) og gravmæle av Michelangelo; Santa Maria del Carmine, på venstre bredd av Arno, med Brancaccikapellet, berømt ved Masaccios fresker (ca. 1423), som danner et vendepunkt i den italienske kunsts historie.

Lignende banebrytende betydning hadde Hittebarnshospitalet som Brunelleschi bygde (påbegynt 1421). Av de tallrike borglignende florentinske palasser kan fremheves Palazzo Medici-Riccardi (påbegynt 1444 av Michelozzo etter oppdrag av Medicifamiliens overhode Cosimo den eldre), Palazzo Strozzi (påbegynt 1489 av Benedetto da Majano), Palazzo Rucellai bygd av B. Rossellio etter tegning (1450) av L. B. Alberti, som visstnok også er mester for Italias mest fornemme private palass, Palazzo Pitti (påbegynt 1458) på venstre bredd av elven Arno. Her ligger også Giardino di Boboli, et parkanlegg fra 1500-tallet. En stor malerisamling og statuer av Michelangelo finnes i Galleria dell'Accademia, i det arkeologiske museet er det egyptiske og etruskiske antikviteter.

Av de mange broer over Arno er den viktigste Ponte Vecchio med sine gullsmedbuer og sin overbygde gang fra Uffiziene til Pittipalasset, den eneste bro som ble spart av tyskerne under deres retrett 1944. Firenzes omegn er berømt for sin naturskjønnhet, og åsene rundt byen er beskyttet mot ny bebyggelse ved strenge restriksjoner. Best tar også selve byen seg ut sett fra høydene i sørøst, fra kirken San Miniato eller de nyere anleggene Piazzale Michelangelo og Viale dei Colli, en av Italias vakreste spaserveier, utført etter arkitekten G. Pozzis planer i 1860-årene. Av andre naturskjønne anlegg har Firenze Le Cascine, en promenade langs Arno i nordvest. Steder utenfor byen, berømt for sin skjønnhet, er bl.a. Certosa i sør, Bello Sguardo i vest og Fiesole i nordøst. På grunn av den økonomiske stagnasjon som inntrådte i Firenze fra 1600-tallet av, ble byen i liten grad berørt av inngrep og forandringer i de følgende århundrer. Da Firenze en kort stund på 1800-tallet var Italias hovedstad, ble det lagt planer for en storstilt modernisering av byens sentrum, men lite av dette ble satt ut i livet. Byens kjerne fra middelalder og renessanse er derfor enestående godt bevart. Elven Arno gikk i 1966 over sine bredder og tilførte bygninger, kunstverker, biblioteker og arkiver store skader.