Firenze ble grunnlagt som romersk militærkoloni ca. 100 f.Kr. I middelalderen hadde guelferne oftest makten i byen, som ble styrt aristokratisk av konsuler og en fremmed podestà, samt et hundremannsråd. Korstogstidens handelsoppsving satte Firenze i sterk fremvekst, dets ullspinnerier vant ry, og byen ble pengehandelens sentrum med bankfilialer rundt om. Særlig betydning hadde bankhusenes forbindelse med kurien. I 1282 tok borgerne makten fra adelen. De rike laugsslekter spilte herrer, og den indre kamp ble fortsatt. Forfatningen skiftet stadig. En tid kom Firenze under fremmed herredømme, men fra 1382 hadde oligarkiet igjen makten (albizzierne). En opprørsbevegelse blant det lavere borgerskap, Ciompi-oppstanden 1378, fikk ingen varige sosiale følger.

I 1434 vant bankierslekten de' Medici frem til førerskapet, og med dem begynte Firenzes storhetstid. Vernet av fred blomstret borgerlivet, og kunsten nådde sin høyde, støttet av de rike slekter. Her nådde renessansen sin første blomstring. Cosimo de' Medici, kalt fedrelandets far, var den faktiske regent 1434–64. Under hans sønnesønn, Lorenzo il magnifico, nådde Firenzes praktutfoldelse toppunktet (1469–92). Pazziernes sammensvergelse 1478 kostet Giuliano de' Medici livet, men Lorenzo ble reddet, og slektens makt forble urokket. I 1480 innrettet han et borgerråd på 70 mann. Etter hans død fulgte uro og forvirring. I 1494 ble mediceerne jaget bort, og dominikanerprioren Savonarola ble byens mektigste mann, mens han forsøkte å omskape Firenze i teokratisk-demokratisk ånd. I 1498 ble han styrtet og brent, og etter en republikansk overgangsperiode vendte mediceerne 1512 atter tilbake. Slekten ble igjen jaget bort 1527, men keiser Karl 5 og paven støttet den, og 1530 ble Firenze inntatt etter et tappert forsvar. Alessandro ble hertug under keiserens overhøyhet, men han ble myrdet 1537 av sin slektning Lorenzino og etterfulgt av Cosimo 1, som førte et stramt regime. Under ham ble Firenze forent med Siena, og han antok 1569 tittelen storhertug av Toscana. Firenze ble Toscanas hovedstad.

I 1799 ble byen besatt av franske tropper, 1801 ble den hovedstad i det nye kongerike Etruria, og 1807 forent med det franske keiserrike. Restaurasjonen 1814 gjenopprettet storhertugdømmet med Firenze som hovedstad. Under reisningen 1849 ble byen en kort tid proklamert som republikk. Med storhertugdømmets opphør forsvant Firenzes hovedstadsverdighet, men i 1865 ble den det nye Italias hovedstad og kong Viktor Emanuels residens (i Palazzo Pitti) for imidlertid å måtte vike plassen for Roma i 1871. Firenze kom lenge til å lide under den gjeld byen pådrog seg under sine bestrebelser for å utstyre seg som rikshovedstad.

Under den annen verdenskrig anrettet tyskerne betydelige ødeleggelser under sin retrett.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.