Finska missionssällskapet

Selskapet startet egen misjonsvirksomhet i det som i dag er Namibia og Angola i 1870. Dette var da et område som lå utenfor det som var erklært som koloniområder. I 1884 opprettet Tyskland det som fikk navnet «Deutsche Südwest Afrika» (Tysk sørvest-Afrika) og en brutal undertrykkelse av lokalbefolkningen fulgte med utryddelse av store befolkningsgrupper. De nordlige delene ble lagt inn under den portugisiske kolonien Angola.

Det finske misjonsselskapet samarbeidet opprinnelig med tyske misjonærer, men den brutale tyske undertrykkelsen av lokalbefolkningen og de tyske misjonærenes samarbeid med de koloniale myndighetene førte til at de finske misjonærene valgte å arbeide uavhengig. Etter at Tyskland tapte første verdenskrig i 1918 ble sydvest-Afrika et mandatområde som ble lagt under Sør-Afrika. Det tyske Rheinische Missionsgesellschaft var et misjonsselskap med virksomhet i alle de tidligere tyske koloniene. Selskapet ble imidlertid startet allerede i 1828, lenge før Tyskland fikk kolonier. Et av de første stedene de etablerte misjonsarbeid var i Namibia. Virksomheten i Namibia ble overført til den evangeliske lutherske kirke.

Den første finske misjonsstasjonen ble etablert i Omandongo. Etter at Namibia ble selvstendig (1990) ble misjonsstasjonen et nasjonalmonument i 2014. Det skjedde i erkjennelse av at det finske misjonsselskapet hadde opptrådt uavhengig av kolonimaktene og den senere sørafrikanske administrasjon. Etter at Namibia ble selvstendig samarbeider det finske misjonsselskapet med den uavhengige namibiske lutherske kirken.

I 1880 kom misjonæren Martti Rautanen (1845–1926) til Namibia. Han fikk bygget den første kirken i Ovamboland i 1889, og oversatte Bibelen til oshindonga, en dialekt av oshivambo-språket. Han var også en god botaniker og etnograf, og har etterlatt seg samlinger som finnes både i Finland, Sør-Afrika og Tyskland.

De første lokale prester fra Ovambo ble ordinert i 1925. Med det fikk de finske misjonærene etablert et lokalt presteskap som kom til å fungere som en lokal elite. Denne eliten og de lokale som ble utdannet senere, ble viktige i den senere selvstendighetskampen og for den uavhengige lutherske kirken i Namibia.

Rauttanen giftet seg med en tysk misjonærdatter. De fikk ni barn og flere av dem døde av malaria i Namibia. Rautanen arbeidet i 50 år i Namibia. De personlige og familiemessige belastningene var store for de første misjonærene.

Misjonsselskapet deler inn sin målsetting i fire deler og skriver på sine nettsider:

• Vi vil vitne om Guds grenseoverskridende kjærlighet
• Vi vil arbeide for en mer rettferdig verden
• Vi forsvarer de diskriminertes menneskeverd og menneskelige rettigheter
• Vi bygger fred og forsoning

Selskapet vektlegger utviklingssamarbeid og resultatorientert arbeid. De understreker at arbeid med lovgivning menneskeskapte strukturer som er til hinder for en rettferdig utvikling er viktig.

Misjonsselskapet har de senere år redusert antallet utsendte misjonærer. I 2001 var det utsendt rundt 300 misjonærer, mens det i dag er rundt 200 eksperter, som har ulike bakgrunn. Som andre misjonsselskap har virksomheten gradvis gått over til samarbeid med uavhengige lokale kirker. Fremdeles er det virksomhet i 30 land med rundt 100 samarbeidspartnere.

I likhet med andre nordiske misjonsselskap har det finske misjonsselskapet utviklet seg fra å være en bred folkelig bevegelse som var viktig i å profilere nasjonen internasjonalt til å bli en bevegelse for en mindre gruppe misjonsengasjerte som først og fremst støtter veletablerte menigheter og i stor grad driver og støtter hjelpetiltak.

• Finland
• misjon
• Russland

• Finska Missionssällskapet/Suomen Lähetysseura

• Helberg, Carl J. (1997). Mission, colonialism and liberation the Lutheran Church in Namibia1840 – 1966. Windhoek: New Namibia Books.
• Kontro, Ari (1979). «The Finnish mission «political image in Africa» Scandinavian Journal of History, 4 (1-4) side 35 – 45.
• Kössler, Reinhart og Melber, Henning (2004). «Völkermord und Gedenken: Der Genozid an den Herero und Nama in Deutsch-Südwestafrika 1904–1908». Jahrbuch zur Geschichte und Wirkung des Holocaust 2004, side 37–75.
• Peltola, Matti (2002). Nakambale: the life of Dr. Martin Rautanen. Finland: FELM.
• Prill, Thorsten (2011). God’s Mission in Southern Africa. Nordersted: GRIN Verlag.
• Vedder, Heinrich (1997). Das alte Südwestafrikas Geschichte bis zum Tode Mahareros 1890. Windhoek: Nambia Scientific Society.