Finland, kølle

Elghodekølle av klebersten, ca. 5000 år gammel. Finlands eldste bevarte kunstgjenstand.

Av /NTB Scanpix ※.
Kamkeramikk
Eksempel på kamkeramikk fra Taipalsaari, Finland.
Av .
Lisens: CC BY SA 4.0
Finland (Historie) (fibula)
Av /NTB Scanpix ※.
Finland, hårspenne

Hårspenne og hesteskoformet fibula fra jernalderen.

Av /NTB Scanpix ※.

Finlands forhistorie regnes som tiden fra de første menneskene kom til landet og frem til midten av 1100-tallet.

På grunn av sin beliggenhet er Finland i hele den forhistoriske tid preget av vekslende kulturstrømninger fra Russland, Skandinavia og Sentral-Europa. For nordisk arkeologi har landet en særlig betydning som formidler av nordøstlige kulturimpulser til Nord- og Midt-Skandinavia.

Steinalderen

Steinalderens lange varighet og de mange rike boplassfunnene, særlig fra den kamkeramiske kulturen, gir steinalderforskningen bred plass i finsk arkeologi. På grunn av de stabile landhevningsforholdene i Finland, der havnivået har vært jevnt synkende i forhold til landmassen helt fra istidens slutt til i dag, har studiet av funnenes og fortidsminnenes beliggenhet i forhold til de forskjellige strandlinjer gitt mulighet for en kronologisk inndeling av store deler av materialet.

De eldste funnene utgjøres av noen boplasser i Sør-Finland med enkle kvartsredskaper av sen-paleolittisk karakter. De går muligvis tilbake til 8000–6000 år fvt. Omtrent samtidig er det kjente funnet fra Antrea i det sørlige Karjala (Karelen); foruten rester av et fiskenett inneholder dette redskaper som for en del går igjen i den yngre Suomusjärvi-kulturen. Denne er kjent fra flere boplasser i det sørvestlige Finland, hvor man blant annet har funnet brede skiferspydspisser og steinøkser med slipt egg. Suomusjärvi-kulturen dateres nå til omtrent 6500–4200 fvt. Den etterfølges av Säräisniemi/Jäkärlä-fasen. Gjennom hele denne tiden er redskapsindustrien i Øst-Finland og Karjala mer knyttet til det nordvest-russiske område og delvis basert på en spesiell grønnskifer fra Onega-strøket.

Rundt 3000 fvt. avløses disse rent mesolittiske grupper av den kamkeramiske kulturen. Tallrike boplasser ved kysten og ved vassdragene i det indre har gitt et stort materiale av den karakteristiske keramikken. Etter den skiftende utforming av karene og deres dekor inndeler man hele materialet i tre hovedperioder. Opphavet til kulturen er ellers uviss, men både selve keramikken og forekomsten av leirfigurer og visse øksetyper tyder på et indirekte slektskap med de tidlig-neolittiske kulturer fra Svartehavsområdet.

I senere del av den yngre steinalder kommer båtøkskulturen, som er en gren av europeiske stridsøkskulturer, til Finland. Den er kjent i det sørøstlige Finland fra graver og boplassfunn. Dens karakteristiske stridsøkser er for en stor del laget av en lokal steinart. Båtøkskulturen innførte jordbruk og fedrift, men de eldre næringsveiene fangst, fiske og innsanking spilte en viktig rolle helt inn i jernalderen. Den må hurtig ha blandet seg med den yngste kamkeramiske kulturen, slik at man i det sørvestlige Finland fra rundt 1600 fvt. finner den ensartede Kiukais-kulturen. Dennes keramikk og redskaper som skiferspisser, skafthulløkser og vanlige arbeidsøkser går for det meste tilbake på kamkeramiske tradisjoner, men også innslag fra båtøkskulturen og sen-neolittiske grupper i Skandinavia og Russland kan spores.

Bronsealderen

I bronsealder og tidlig jernalder er for øvrig Finland delt i forskjellige områder som er overveiende dominert av enten vestlige – skandinaviske og sentraleuropeiske – kulturimpulser, eller østlige, fra Russland og Østbaltikum. På Åland var det skandinaviske innslaget sterkt allerede i yngre steinalder, og dette blir enda mer påtagelig i bronsealderen. Fra dens yngre periode kjennes nå flere boplasser, blant annet det store anlegget ved Otterböte med runde hustufter og en grov keramikk som har fått navn etter funnstedet. Også inventaret på boplassene i det sørvestlige kyststrøk mellom det vestlige Uusimaa (Nyland) og det sørlige Pohjanmaa (Österbotten) viser tilknytning til den nordiske bronsealderkulturen, og herfra og fra Åland kommer så godt som alle de knapt 100 funnene med skandinaviske bronser og støpeformer i Finland. Resten av landet går fra sen-neolittisk tid helt opp i det nordøst-russiske kulturområdet.

I det indre av landet og i Øst-Finland kan man skille ut en eldre funngruppe med asbestblandet keramikk, og en yngre, der leirkarene hovedsakelig er ornert med avtrykk av grove tekstiler (tekstilkeramikk); man må også nevne de praktfulle dyrehodeskulpturene i stein, formet som køller. I Nord-Finland er funnene av en noe annen karakter og karakteriseres særlig av en sterkt asbest- og klebersteinblandet keramikk, som også er funnet over større områder i Nord-Sverige og Nord-Norge. Århundrene etter den egentlige bronsealderens slutt (fra ca. 500 fvt.) er bare belyst gjennom noen få sikkert daterte funn.

Jernalderen

De eldste jernalderfunnene er ganske få og består av ubrente eller brente begravelser samlet i gravfelt. Gjennom yngre romertid (250–400 evt.) og folkevandringstid (400–600 evt.) er denne jernalderkulturen i jevn ekspansjon, og man kan skille ut tre hovedsentre for bebyggelsen: de sørvestlige kyststrøkene, bygdene i Satakunta og Häme (Tavastland) og kystområdet i det sørlige Pohjanmaa. Brannbegravelser blir dominerende, for øvrig skifter både gravskikk og oldsaksformer noe fra strøk til strøk, men viser stort sett en jevn og ensartet utvikling preget av fortsatte kulturimpulser og muligens innvandringer fra Østbaltikum.

De mange runde gravrøysene tyder på tradisjoner fra den eldre befolkningen i disse områdene av landet, som øyensynlig assimileres i jernalderkulturen; og særlig i Pohjanmaa finner man dessuten i folkevandringstid mange skandinaviske elementer som peker mot forbindelser med Nord-Sverige og Norge. Dette forsterkes ytterligere i den følgende tid, da det foregår en dyptgripende endring i kulturforbindelsene.

Fra merovingertiden (600–800) blir disse sterkt vestlig preget, og landet mottar sine viktigste impulser fra Skandinavia, særlig fra Gotland og Øst-Sverige. Dette er den finske jernalderkulturens blomstringsperiode, da det oppstår et høytstående hjemlig smedhåndverk og den vestfinske jernalder blant annet også når Karjala.

Vikingtiden og den påfølgende korstogstiden virker derimot fattigere, og i den rike østerbotniske bygda skjer det en forskyvning i bosetningen som har medført en nedgang i antall funn. Kristendommen trengte bare langsomt frem i Finland, i de sørvestlige delene av landet i løpet av 1000- og 1100-tallet, mens forhistorisk tid i Karjala har vart helt ut gjennom 1200-tallet, og det utviklet seg da en særpreget, lokalt karelsk jernalderkultur.

Spørsmålet om hvorvidt de forskjellige folkegruppene i Finland kan settes i forbindelse med enkelte forhistoriske funngrupper, er meget omdiskutert. Enkelte forskere hevder at de første finsk-ugriske stammene er innvandret samtidig med den eldste jernalderkulturen, andre mener at de kan gå tilbake til den kamkeramiske kulturen i landet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg