Riksdagshuset
Riksdagshuset (Eduskuntatalo) i Helsingfors er sete for den finske riksdagen.

Finland er en kombinert presidentstyrt og parlamentarisk-demokratisk republikk. Landet er enhetsstatlig, men Åland utgjør et delvis selvstyrt landskap. Forfatningen består av flere grunnleggende lover, blant annet regjeringsformen av 1919, riksdagsordningen av 1928, lovene om riksretten og om granskningsrett for Riksdagen overfor medlemmer av den utøvende makt av 1922 og loven om selvstyre for Åland av 1951. Forfatningen ble senest revidert i 2002.

Presidenten

Den øverste utøvende makt er lagt til en president, siden 1994 valgt i direkte valg for seks år av gangen. Presidenten kan gjenvelges én gang. Hvis ingen presidentkandidat får minst 50 prosent av stemmene, holdes det en ny valgomgang mellom de to kandidatene som fikk flest stemmer i første valgomgang.

Presidenten spiller en betydelig rolle i finsk politikk, en rolle som ligner på den som den franske presidenten spiller. Det skyldes både presidentens fullmakter og maktforholdene i finsk politikk generelt. Etter forfatningsendringen i 2002 utnevner ikke lenger presidenten statsministeren; dette er nå overlatt Riksdagen. Dessuten er presidentens makt noe beskåret i utenrikspolitikken. Men presidenten kan fortsatt oppløse Riksdagen og utskrive nyvalg, forkaste eller revidere lovforslag fremlagt av ministrene og la være å stadfeste lover vedtatt av Riksdagen.

De fleste av disse fullmaktene utøver presidenten i forståelse med regjeringen. De parlamentariske forholdene hvor koalisjonsregjeringer har vært regelen, har bidratt til å styrke presidentens stilling. Det at presidentene i etterkrigstiden ofte har sittet lenge, har vært sterke personligheter og til dels har hatt høy anseelse i de viktigste nabostatene, har også bidratt til å gi presidenten en sterk stilling.

Urho Kekkonen, som var president i perioden 1956–1981, kom i særlig grad til å dominere politikken. Etterfølgerne har vært mer pragmatiske. Det, sammen med avpersonifiseringen av forholdet til Sovjetunionen og senere Russland, har ført til at makten i større grad er gått over til regjeringen og de parlamentariske organene. Også i forhold til EU, som Finland sluttet seg til i 1995, har regjeringen spilt den dominerende rollen.

Regjeringen og statsministeren

Regjeringen ledes av en statsminister, som er ansvarlig overfor Riksdagen. Presidentens sterke posisjon gjør at statsministeren ikke får en så fremtredende stilling som vanlig i parlamentarisk styrte land. Dessuten har riksdagsgruppene avgjørende innflytelse over personsammensetningen av regjeringen.

Som den svenske regjeringen utøver også den finske i hovedsak sin myndighet gjennom regjeringen som samlet kollegium og ikke i særlig grad gjennom de enkelte ministere (som i Danmark og Norge). Og som i Sverige er de finske departementer relativt små politiske sekretariater, mens mye av forvaltningsmyndigheten er delegert til statlige verk og styrelser.

Finland har tradisjon for bredt sammensatte flertallsregjeringer, gjerne med fire eller fem partier sammen. Siden 1960-tallet har det aldri vært færre enn tre partier i regjeringen. Dette gir regjeringen handlekraft, samtidig som den politiske plattformen ofte kan bære preg av mange kompromisser. Se tabell over regjeringer.

Riksdagen

Eduskunta
Riksdagen.
Av .
Lisens: CC BY 2.0

Den lovgivende forsamling, Riksdagen (Eduskunta), består av 200 medlemmer, valgt for fire år i allmenne valg. Stemmerettsalderen er 18 år. Som ellers i Norden praktiseres forholdstallsvalg. Det er 13 valgkretser basert på landskapsinndelingen. Mandattallet mellom valgkretsene bestemmes av folketall og kan endres fra valg til valg, men Åland, som er et eget valgdistrikt, har uansett ett mandat i Riksdagen.

Riksdagen består av ett kammer, men lovforslag behandles likevel på en måte som skal ivareta noen av tokammersystemets funksjoner: etter at lovforslag er behandlet i en av fagkomiteene, går det til stora utskottet (med 45 medlemmer) og så endelig til plenum. Grunnlovsforslag må hvile etter at de er vedtatt av én riksdag, for så å bli endelig vedtatt, med minst to tredjedels flertall, av den neste.

De politiske partiene

Finland har et partisystem som ligner de øvrige nordiske landenes, med et sosialdemokratisk parti til venstre, Centerpartiet og noen mindre partier i sentrum og Samlingspartiet (Kokoomus) til høyre. Det sosialdemokratiske parti har tradisjonelt hatt mindre oppslutning enn i Sverige og Norge, noe som skyldes kommunistpartiets tradisjonelt sterke stilling. Etter 1990 ble ulike venstrepartier og kommunistpartier samlet i Vänsterförbundet, et venstresosialistisk parti i mer tradisjonell nordisk forstand. Centerpartiet har tradisjonelt stått sterkt i Finland. I tillegg til de vanlige partiene er det et borgerlig svensk folkeparti, som vanligvis har en oppslutning på rundt 5 prosent og deltar i de fleste regjeringer. Også det populistiske Sannfinnene og De Grønne har vært regjeringsparti i Finland.

Administrativt

Administrativt er Finland inndelt i 19 landskap og 310 kommuner. Den nåværende inndelingen er fra 2010, da den tidlige betegnelsen län ble avviklet. Kommunene har utstrakt selvstyre, men det er vanlig at flere kommuner går sammen i kommunalforbund for å løse en del større oppgaver. Åland har utstrakt selvstyre, og styres internt av et valgt landsting med 30 medlemmer og en landskapsstyrelse, som er ansvarlig overfor landstinget. Staten er representert på øyene ved en landshövding.

Rettsvesen

Finsk rett bygger i hovedsak på svensk. Også domstolsvesenet er bygd opp etter svensk mønster. I straffesaker og sivile saker dømmer 51 lokale tingsrätter (med juridiske dommere ledet av en lagman, i visse saker også legdommere, nämndemän) i første instans. Mellominstanser er seks hovrätter.

Høyesterett består av en president og minst 15 (for tiden 18) justitieråder, har sete i hovedstaden og behandler de fleste saker med et utvalg av fem dommere; særlig viktige saker avgjøres i förstärkt avdelning (11 dommere) eller i plenum.

Det er egne forvaltningsdomstoler og også ulike spesialdomstoler. Dommere i alle instanser utnevnes av presidenten – i de to lavere instanser etter forslag fra en nemnd med representanter for domstolene, påtalemyndigheten, de juridiske fakultetene og advokatstanden, til høyesterett og den øverste forvaltningsdomstol etter forslag fra de berørte domstoler selv. Dommerne er uavsettelige. Det er ikke praksis at domstolene prøver lovers forfatningsforenlighet.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg