Den første filmfremvisningen i New Zealand fant sted i Auckland 1896, og allerede to år senere ble landets første aktualitetsfilmer produsert. Den første spillefilmen var Hinemoa (1914), i regi av George Tarr etter en maorilegende. Rudall Hayward laget seks helaftens spillefilmer i 1920-årene. En lydfilm, Down the Farm, ble innspilt 1935. Men frem til 1970 var dokumentarfilmen så og si den eneste filmsjangeren, med filmer produsert av den statlige produksjonsenheten National Film Unit (NFU) opprettet 1941 etter initiativ fra John Grierson. Blant filmene kan nevnes Michael Furlongs Rhythm and Movement (1948). Spillefilmproduksjonen i etterkrigstiden begrenset seg til tre filmer i regi av John O'Shea.

Etter initiativ fra O'Shea, som senere ble en sentral produsent, opprettet myndighetene New Zealand Film Commission (1978) med formål å støtte filmproduksjonen. En rekke nye talenter gjorde seg bemerket både hjemme og internasjonalt. Roger Donaldson laget kinosuksessen Smash Palace (1982), Geoff Murphy fikk internasjonal distribusjon med Utu (1983), en fortelling fra kolonitiden, og Vincent Ward laget tidsreisefabelen The Navigator (1988). Med base i Australia fikk Jane Campion stor oppmerksomhet med An Angel at My Table (1990) og The Piano (1993); sistnevnte vant Gullpalme i Cannes og tre Oscar-priser. Lee Tamahori fikk internasjonal oppmerksomhet med sin debutfilm Once Were Warriors (En gang var vi krigere, 1994). Blant andre regissører kan nevnes Ian Mune, John Laing, Alison MacLean og Derek Morton. Peter Jackson, som tidligere laget skrekkfilmer for kultmarkedet, har blitt et verdensnavn med sin trilogi Ringenes herre (2001–03) etter Tolkien.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.