Film i Jugoslavia

Denne artikkelen omhandler film produsert i Jugoslavia (1918–1992) og den jugoslaviske staten som bestod av Serbia og Montenegro (1992–2006) (se Jugoslavia).

Den første filmfremvisningen i Beograd fant sted i 1896, og de første filmopptakene ble gjort i 1897. Milton Manaki begynte i 1905 å lage aktualitetsfilmer, hovedsakelig av folkelige tilstelninger i Makedonia. Det franske selskapet Pathé produserte den første spillefilmen, Kara-Georg (1910), som skildrer nasjonalhelten av samme navn. En viss produksjon av spillefilm fantes i slutten av 1920-årene og i 1930-årene, hvorav Med troen på Gud (1934), en film av Mihajlo Popović som skildret serbernes skjebne under den første verdenskrig, fikk oppmerksomhet.

I Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia ble en statlig filmindustri organisert. Påvirkningen fra sovjetisk og tsjekkoslovakisk film var betydelig, da flere jugoslaviske filmskapere ble utdannet i disse landene. Tematisk var filmene i etterkrigstiden preget av andre verdenskrig og krigens konsekvenser. De fremhevet kollektivet på bekostning av individet: Hovedpersonen er gjerne partisanen eller samfunnsbyggeren, og det fremste målet er å vise folkets strev for å bygge landet opp igjen etter krigens ødeleggelser. Likevel var ikke hele filmproduksjonen dogmatisk. En friere estetikk gjorde seg gjeldende i for eksempel Bakonja fra Brno (1951) av Fedor Hanžeković.

I 1950-årene fikk jugoslavisk film et internasjonalt gjennombrudd gjennom animasjonsfilmen, og særlig etter etableringen i 1956 av et eget tegnefilmstudio i Zagreb begynte denne filmformen å blomstre.

I slutten av 1960-årene fikk også spillefilmen internasjonal oppmerksomhet. En ny generasjon skapte en kritisk, eksperimentell og samfunnsorientert film inspirert av vestlig film, særlig italiensk. Sentrale, men svært forskjellige skikkelser fra denne tiden er serbiske Puriša Djordević med sin Krigstrilogi (1965–1967), den montenegrisk-kroatiske regissøren Velko Bulajić med Slaget ved Neretva (1969) og serbiske Aleksander Petrović med Jeg har også møtt lykkelige sigøynere (1967).

Mest kjent utenfor Den sosialistiske føderative republikk Jugoslavia ble Dušan Makavejev, som forlot staten etter et ublidt møte med sensuren over den kontroversielle W. R. – Organismens mysterier (1971). Fra tid til annen vendte den jugoslaviske filmen tematisk tilbake til krigen, som for eksempel Okkupasjon i 26 bilder (1978) av Lordan Zafranović. Sjangerfilmer som skrekkfilmer, westerns og science fiction, ble også produsert, blant annet Forbrytelsens rytme (1981) av Zoran Tadić.

I 1980-årene ble den bosnisk-fødte serberen Emir Kusturica et ledende navn, med blant annet Pappa er på forretningsreise (1985), Under jorden (1995) og Livet er et mirakel (2004), hvorav de to førstnevnte har vunnet Gullpalmen ved Cannes-festivalen.