Den første filmfremvisning i Beograd fant sted 1896, og de første filmopptak ble gjort 1897. Milton Manaki begynte 1905 å lage aktualitetsfilmer, hovedsakelig av folkelige tilstelninger i Makedonia. Det franske selskapet Pathée produserte den første spillefilmen, Kara-Georg (1910), som skildrer nasjonalhelten av samme navn. En viss produksjon av spillefilm fantes i slutten av 1920-årene og i 1930-årene, hvorav Med troen på Gud (1934), en film av Mihajlo Popović som skildret serbernes skjebne under den første verdenskrig, fikk oppmerksomhet.

I den sosialistiske republikken Jugoslavia ble en statlig filmindustri organisert. Påvirkningen fra sovjetisk og tsjekkoslovakisk film var betydelig da flere jugoslaviske filmskapere ble utdannet i disse landene. Tematisk var filmene i etterkrigstiden preget av krigen og krigens konsekvenser. De fremhevet kollektivet på bekostning av individet; hovedpersonen er gjerne partisanen eller samfunnsbyggeren, og det fremste mål er å vise folkets strev for å bygge landet opp igjen etter krigens ødeleggelser. Likevel var ikke hele filmproduksjonen dogmatisk; en friere estetikk gjorde seg gjeldende i f.eks. Bakonja fra Brno (1951) av Fedor Hanžeković. Som filmatisering av et kjent litterært verk er den samtidig karakteristisk for en annen side av tidens filmproduksjon.

I 1950-årene fikk jugoslavisk film et internasjonalt gjennombrudd gjennom animasjonsfilmen, og særlig etter etableringen 1956 av et eget tegnefilmstudio i Zagreb begynte denne filmformen å blomstre, se Kroatia (film).

I slutten av 1960-årene fikk også spillefilmen internasjonal oppmerksomhet. En ny generasjon skapte en kritisk, eksperimentell og samfunnsorientert film inspirert av vestlig film, særlig italiensk. Sentrale, men svært forskjellige skikkelser fra denne tiden er Puriša Djordević med sin Krigstrilogi (1965–67), Velko Bulajić med Slaget ved Neretva (1969) og Aleksander Petrović med Jeg har også møtt lykkelige sigøynere (1967). Mest kjent utenfor Jugoslavia ble Dušan Makavejev som forlot landet etter et ublidt møte med sensuren over den kontroversielle W. R. – Organismens mysterier (1971). Fra tid til annen vender den jugoslaviske filmen tematisk tilbake til krigen, som f.eks. Okkupasjon i 26 bilder (1978) av Lordan Zafranović. Sjangerfilmer som skrekkfilmer, westerns og science fiction, produseres også, bl.a. Forbrytelsens rytme (1981) av Zoran Tadić.

Fra 1980-årene er Emir Kusturica et ledende navn, med bl.a. Pappa er på forretningsreise (1985), Under jorden (1995) og Livet er et mirakel (2004), hvorav de to førstnevnte har vunnet Gullpalmer ved Cannes-festivalen.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.