Polsk film ble internasjonalt kjent med Andrzej Wajdas film Kanal. Bildet viser en scene fra filmen som handler om Warszawa-oppstanden i 1944. Filmen fikk Sølvpalmen i Cannes i 1957.

Polen av Ukjent/NTB Scanpix ※. Gjengitt med tillatelse

Polen har spillefilmstudioer i Warszawa, Łódź og Wrocław, og produserer i 1990-årene ca. 25 spillefilmer per år.

Den første polske film ble produsert 1908 og det første filmatelier bygd i Warszawa 1920. I 1929 ble filmgruppen Start organisert av Wanda Jakubowska og Alexander Ford, men filmproduksjonen før den annen verdenskrig var beskjeden. Produksjonen ble nasjonalisert 1945 og lagt under det nyopprettede organet Film Polski, som også skulle ta seg av distribusjon, eksport, import, kinodrift og utdannelse. På grunn av de store ødeleggelser i Warszawa ble virksomheten lagt til Łódź, hvor det 1948 også ble opprettet en filmskole. Jakubowska med Siste etappe (1948) og Ford med De fem fra Barskagaten (1953) var epokens fremste regissører.

En ny periode i polsk film begynte i midten av 1950-årene med Andrzej Wajdas film En generasjon (1955), om polakkene under den tyske okkupasjon. Filmen ble innledningen til en gullalder i polsk film, der andre betydelige regissører var Andrzej Munk og Jerzy Kawalerowicz. Årsaken til oppblomstringen lå bl.a. i de gunstige produksjonsmuligheter som fulgte Gomułkas gjeninnsettelse som partileder 1956. Internasjonalt ble polsk film kjent 1957 da Wajdas Kanal (1957) ble prisbelønnet i Cannes. Naturlig nok beskjeftiget mange av de polske regissørene seg med emner fra den annen verdenskrig, bl.a. Munk med Eroica (1957) og Wajda med Aske og diamanter (1958). Kawalerowicz var mer opptatt av psykologiske og religiøse emner i Nattekspressen (1959) og Nonnen og djevelen (1960). Stor internasjonal anerkjennelse høstet også Roman Polanski med sin debutfilm Kniven i vannet (1962) og Jerzy Skolimowski med Walkover (1965); begge valgte imidlertid å skape seg en karriere i utlandet.

Etter 1963 ble den kunstneriske frihet igjen begrenset. Det ble produsert kjempefilmer som Wajdas Aske (1966), med handling fra napoleonstiden, og Kawalerowicz' Faraon (1967). I 1970-årene kom samfunnskritiske filmer, og et typisk tema ble kampen for å beholde sin personlige integritet overfor et korrupt byråkrati. Etter unntakstilstanden 1981 drog mange filmskapere, inkludert Wajda, til utlandet.

Krzysztof Zanussi fikk gulløven i Venezia for A Year of the Quiet Sun (1984). Krzysztof Kiesłowski fikk et internasjonalt gjennombrudd med En kort film om å drepe (1988). Filmen var en del av et større prosjekt om De ti bud, vant den første Felix-prisen som årets beste europeiske film, og ble innledningen på Kiesłowskis korte, men markante karriere i polsk og fransk film. Det statlige produksjons- og distribusjonssystemet ble omorganisert 1991. Statsstøtten ble beholdt samtidig som monopolene ble oppmyket og det ble åpnet for privat virksomhet innen film- og kinosektoren. Blant aktive regissører i 1990-årene kan nevnes Janusz Zaorski og Feliks Falk. Steven Spielbergs Schindler's List (Schindlers liste, 1993) ble tatt opp i Kraków med polske filmhåndverkere.

Rundt tusenårsskiftet ble det produsert ca. 30 spillefilmer i året, mange av dem på lavt budsjett. I 2005 kom en etterlengtet ny filmlov, som medførte etableringen av Polsk Filminstitutt og en vesentlig økning i de statlige bevilgningene.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.