Den første offentlige filmfremvisning i Mexico fant sted 14. april 1896, og en produksjon av aktualitetsfilmer begynte samme år. Salvador Toscano Barragan laget en kort fiksjonsfilm allerede i 1899, og gjorde en mengde dokumentaropptak de neste 20 årene. Hans datter Carmen Toscano de Moreno produserte senere dokumentarfilmen Memorias de un Mexicano (1950) på grunnlag av dette materialet. Som den første spillefilm av betydning regnes gangsterfilmen El automóvil gris (1919) i regi av Enrique Rosas. Blant øvrige stumfilmregissører kan nevnes Miguel Contreras Torres og Manuel Ojeda. En inspirasjon var Sergej Eisenstein som 1930–32 tok opp sin ufullførte dokumentarfilm Que Viva México!

Den første meksikanske lydfilmen var Santa (1931). Innføringen av lyd innledet en vekstperiode, og den statlige finansieringsinstitusjonen Banco Cinematográfico ble etablert 1942. I 1940-årene kom internasjonal anerkjennelse, særlig for Emilio Fernández med bl.a. den prisbelønnede María Candelaria (1943). Hans fotograf var den dyktige Gabriel Figueroa, og blant epokens sentrale skuespillernavn finner vi Dolores Del Rio og Pedro Armendariz. Komikeren Cantinflas ble også svært populær.

Spanjolen Luis Buñuel fant i Mexico et eksil fra Franco-regimet og laget en serie svært betydelige filmer, fra den kompromissløst realistiske Los Olvidados (Samfunnets stebarn, 1950) til fabelen El ángel Exterminador (Morderengelen, 1962). Buñuels assistent på sistnevnte film, Arturo Ripstein, har siden vært en av Mexicos mest markante regissører; debuten Tiempo de Morir (1966) hadde manus av Carlos Fuentes og Gabriel García Márquez.

Produksjonen talte 82 spillefilmer i 1945, og fortsatte å vokse i etterkrigstiden til rekordåret 1958 med 136 filmer. I begynnelsen av 1960-årene ble den meksikanske filmindustrien kraftig utkonkurrert av fjernsynet, og produksjonen sank. Såkalte «churro»-filmer, lettbent underholdning i forskjellige varianter, dominerte produksjonen. I 1970-årene kom en ny generasjon med regissører, blant dem Paul Leduc med Reed: Mexico insurgente (1971) og Jorge Fons med Fé, esperanza y caridad (1974). Chileneren Alejandro Jodorowsky laget kultsuksessen El Topo (1970). I slutten av 1970-årene oppløste myndighetene Banco Cinematográfico og privatiserte filmindustrien. Filmarkivet Cineteca Nacional ble totalskadet i en brann 1982. En nytt filminstitutt ble imidlertid etablert 1983 med det formål å skulle støtte produksjonen.

Blant de som senere har fått internasjonal distribusjon er Paul Leduc med dokumentarfilmen Frida, naturaleza viva (1985), om maleren Frida Kahlo, og Alfonso Arau med Como agua para chocolate (Hjerter i chili, 1992), etter Laura Esquivels roman, foruten Arturo Ripstein med bl.a. La Virgen de la lujuria (2002). Blant de nye talentene ved årtusenskiftet er Alejandro Gonzaléz Iñárritu med Amores perros (Elskede kjøtere, 2000) og Alfonso Cuarón med Y tu mamá también (Og mora di også, 2001).

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.