Film i Mexico

Meksikansk filmkultur har en lang historie som strekker seg tilbake til filmmediets begynnelse. Etter årtusenskiftet har flere meksikanske regissører som Alejandro Gonzaléz Iñárritu (Elskede kjøtere, 2000), Alfonso Cuarón (Og mora di også, 2001) og Guillermo del Toro fått internasjonal anerkjennelse og påvirkningskraft.

Stumfilm

Den første offentlige filmfremvisning i Mexico fant sted 14. april 1896, og en produksjon av aktualitetsfilmer begynte samme år. Salvador Toscano Barragan laget en kort fiksjonsfilm allerede i 1899, og gjorde en mengde dokumentaropptak de neste 20 årene. Hans datter Carmen Toscano de Moreno produserte senere dokumentarfilmen Memorias de un Mexicano (1950) på grunnlag av dette materialet. Den første spillefilmen av betydning regnes for å være gangsterfilmen El automóvil gris (1919) i regi av Enrique Rosas. Blant øvrige stumfilmregissører kan nevnes Miguel Contreras Torres og Manuel Ojeda. En inspirasjon var Sergej Eisenstein som 1930–1932 tok opp sin ufullførte dokumentarfilm Que Viva México!

Lydfilm fra 1930 og påfølgende gullalder

Den første meksikanske lydfilmen var Santa (1931). Innføringen av lyd innledet en vekstperiode, og det som gjerne omtales som en «gullalder» for meksikansk film – en periode som strakk seg inn på 1950-tallet. Filmindustrien i Mexico hadde på dette tidspunktet oppnådd et betydelig høyere kvalitetsnivå enn tidligere og hadde påfølgende økonomisk suksess.

Den statlige finansieringsinstitusjonen Banco Cinematográfico ble etablert 1942. I 1940-årene kom internasjonal anerkjennelse, særlig for Emilio Fernández med blant annet den prisbelønnede María Candelaria (1943). Fernández vokste opp under den meksikanske revolusjonen, som påvirket ham både personlig og som filmskaper. Han ønsket å skape autentiske fortellinger fra Mexico, men var samtidig inspirert av Hollywood-filmens klassiske fortellerstruktur etter sine år som skuespiller i USA. Hans fotograf var den dyktige Gabriel Figueroa, som delte Fernández' ideologiske og estetiske syn på filmmediet.

Under vekstperioden i meksikansk film på 1940- og 1950-tallet var Dolores Del Rio og Pedro Armendariz sentrale skuespillernavn. Komikeren Cantinflas ble også svært populær.

Vekst etter 1950

Spanjolen Luis Buñuel fant i Mexico et eksil fra Franco-regimet og laget en serie svært betydelige filmer, fra den kompromissløst realistiske Los Olvidados (Samfunnets stebarn, 1950) til fabelen El ángel Exterminador (Morderengelen, 1962). Buñuels assistent på sistnevnte film, Arturo Ripstein, har siden vært en av Mexicos mest markante regissører; debuten Tiempo de Morir (1966) hadde manus av Carlos Fuentes og Gabriel García Márquez.

Produksjonen talte 82 spillefilmer i 1945, og fortsatte å vokse i etterkrigstiden til rekordåret 1958 med 136 filmer. I begynnelsen av 1960-årene ble den meksikanske filmindustrien kraftig utkonkurrert av fjernsynet, og produksjonen sank. Såkalte «churro»-filmer, lettbent underholdning i forskjellige varianter, dominerte produksjonen.

I 1970-årene kom en ny generasjon med regissører, blant dem Paul Leduc med Reed: Mexico insurgente (1971) og Jorge Fons med Fé, esperanza y caridad (1974). Chileneren Alejandro Jodorowsky laget kultsuksessen El Topo (1970). I slutten av 1970-årene oppløste myndighetene Banco Cinematográfico og privatiserte filmindustrien. Filmarkivet Cineteca Nacional ble totalskadet i en brann 1982. En nytt filminstitutt ble imidlertid etablert i 1983 med det formål å skulle støtte produksjonen.

Blant de som senere har fått internasjonal distribusjon er Paul Leduc med dokumentarfilmen Frida, naturaleza viva (1985), om maleren Frida Kahlo, og Alfonso Arau med Como agua para chocolate (Hjerter i chili, 1992), etter Laura Esquivels roman, foruten Arturo Ripstein med blant annet La Virgen de la lujuria (2002).

Etter årtusenskiftet

Ved årtusenskiftet dukket det opp flere nye regitalenter, som tilhørte en løst definert bølge som fikk navnet «Nuevo Cine Mexicano». Mange av filmene som kom i denne perioden tar opp temaer som kjønn, identitet og samfunnsmessige problemstillinger i det nyere Mexico. De tre viktigste filmskaperne fra den nye oppblomstringen i meksikansk film var Alejandro Gonzaléz Iñárritu (Elskede kjøtere, 2000), Alfonso Cuarón (Og mora di også, 2001) og Guillermo del Toro (Pans labyrint, 2006). Alle tre gikk etter hvert videre til å lage amerikanske spillefilmproduksjoner, med stor suksess, gode kritikker og mange priser. En annen meksikansk filmskaper fra denne perioden er Carlos Reygadas, men med sitt langt mer eksperimentelle og utfordrende uttrykk faller han på siden av «den nye bølgen».

Iñárritu vant i 2015 Oscar for beste film, beste regi og beste manus for Birdman. Han vant også Oscar for beste regi for The Revenant, der den meksikanske filmfotografen Emmanuel Lubezki vant Oscar for beste foto. Dette var tredje gang på rad at Lubezki vant denne Oscarstatuetten, og han har blitt en viktig ambassadør for meksikansk film etter å ha fotografert internasjonale produksjoner av regissører som Terrence Malick, Cuarón og Iñárritu.

Guillermo del Toro vant Oscar for beste film og beste regi med The Shape of Water i 2018, mens Alfonso Cuarón vant for beste ikke-engelskspråklige film med Roma i 2019 – en personlig film som tok ham tilbake til Mexico, inspirert av egen oppvekst.

De senere år har det også kommet flere meksikanske filmer som på brutalt vis skildrer gjengkriminaliteten og narkotikakrigen som foregår i landet. Ulike eksempler på dette er Miss Bala (Naranjo, 2011), Sin Nombre (Fukunaga, 2009) og filmene til Amat Escalante – særlig Los bastardos (2008) og Heli (2013). I spillefilmen Det fremmede (2016) kombinerte Escalante det sosialrealistiske med overnaturlige elementer. Filmen var co-produsert av det norske selskapet Mer Film.

Les mer i Store norske leksikon

Kommentarer

Kommentaren din publiseres her. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg