Siden frigjøringskrigen har algirske filmer gjort seg jevnlig bemerket internasjonalt. I de første årene var krigen det dominerende tema. Blant de første større produksjonene kan nevnes kompilasjonsfilmen L'Aube des damnés (1965), en bred skildring av koloniseringen av Afrika, som regissøren Ahmed Rashdi laget i samarbeid med forfatteren Mouloud Mammeri. Krigens påkjenninger på sivile ble skildret i spillefilmer som Une si jeune paix (1965) av Jacques Charby og Vent des Aurès (1966) av Mohamed Lakhdar Hamina. Det kortlivede private selskapet Casbah Films gav sitt bidrag med den bemerkede co-produksjonen med Italia, La Battaglia di Algeri (1965), i regi av Gillo Pontecorvo.

Både produksjon og distribusjon ble 1967 monopolisert gjennom det statlige produksjonsselskapet L'Office National pour le Commerce et l'Industrie Cinématographiques (ONCIC). Yngre regissører fikk slippe til med beretninger om konflikten mellom det gamle og det nye samfunnet, gjerne henlagt til landsbygdas hverdag. Flere filmer har fått internasjonal distribusjon, bl.a. Le Charbonnier (1972) av Mouhamed Bouamari og Omar Gatlato (1976) av Merzaq Allouache. Hamina vant Gullpalmen i Cannes med Chronique des années de braise (1975), en beretning som spenner over de siste 30 årene før frigjøringskrigen.

Nedgang i kinobesøket og debatt om ONCICs rolle førte til en serie omstruktureringer i 1980- og 1990-årene, både av film- og av fjernsynsproduksjonen. Denne prosessen kulminerte med nedleggelsen av de fleste statlige filmordningene i 1997 og 1998, og kollaps innenfor spillefilmproduksjonen. Regissører med base i Europa (såkalte beur-filmskapere) har imidlertid holdt i gang en viss produksjon, fra Mehdi Charef og hans Thé au harem d'Archimède (Te i Arkimedes' harem, 1985) og fremover.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.