Fernando Henrique Cardoso

Cardoso var en fremtredende sosiolog og statsviter ved universitetet i São Paulo, men ble tvunget i eksil av militærdiktaturet som tok makten i 1964. Han vendte tilbake allerede i 1968, men ble snart offer for diktaturets stadig strammere grep om samfunnet ved å bli fratatt retten til å undervise ved universitetet. Han startet i stedet et eget forskningsinstitutt, og ble værende i Brasil, men hadde i tillegg flere gjesteprofessorater i USA og Europa.

Da brasiliansk politikk gradvis ble åpnet opp igjen på slutten av 1970-tallet ble han aktiv i det lovlige opposisjonspartiet Movimento Democrático Brasileiro (MDB), og ble innvalgt som senator for delstaten São Paulo i 1983, og var en sentral aktør i kampen for direkte presidentvalg ved overgangen til demokrati.

I 1988 var han med på å starte det sosialdemokratiske partiet PSDB, og da Itamar Franco tok over som president etter at Fernando Collor de Mello gikk av under trussel om riksrett, ble Cardoso utnevnt til utenriksminister i 1992, og deretter til finansminister i 1993.

Som finansminister la Cardoso grunnlaget for «Real-planen» (Plano Real), som skulle gjøre slutt på flere tiår med skyhøy inflasjon i landet. I april 1994 gikk han av som finansminister for å lansere sitt kandidatur for presidentembetet.

Real-planens umiddelbare og store suksess, som kulminerte med innføringen av den nye valutaen real 1. juli 1994, var en viktig årsak til at Cardoso slo motstanderen Luiz Inácio Lula da Silva og ble valgt til landets president.

I 1997 ble grunnloven endret ved folkeavstemning, slik at det ble lov for en president å sitte to perioder. Cardoso ble dermed gjenvalgt i 1998, da han slo den samme Lula med enda større margin enn fire år tidligere. Lula etterfulgte så Cardoso som president 1. januar 2003.

• Brasils historie
• Økonomi og næringsliv i Brasil

• Fernando Henrique Cardoso-stiftelsen: Biografi