Federico Zuccari var en italiensk maler, tegner og kunstteoretiker. Han var en sentral representant for den sene manierismen.

Zuccari var sønn av maleren Ottaviano (f. ca. 1505) og Antonia Neri. Fra 1550 gikk han i lære hos sin eldre bror Taddeo i Roma. Han samarbeidet med Taddeo på en rekke oppdrag, men arbeidet også selvstendig fra begynnelsen av 1560-tallet. Blant annet stammer utsmykkingen av pave Pius IVs Casino i Vatikanhagen fra denne perioden. 

I 1562 eller 1563 ble han kallet til Venezia av kardinal Grimani. Der ferdigstilte han freskeutsmykningen av Grimani-kapellet i San Francesco della Vigna som var påbegynt av Battista Franco (1498-1561). Zuccaros Hyrdenes tilbedelse over alteret er datert 1564.

Zuccari var tilbake i Roma i begynnelsen av 1566. Etter Taddeos død samme år ferdigstilte Zuccari brorens oppdrag, blant annet freskeutsmykninger av Palazzo Farnese i Roma og Palazzo Farnese i Caprarola (også kalt Villa Farnese).

I denne perioden arbeidet Zuccari også på en rekke egne utsmykkingsoppdrag av betydning. Et av dem var i Villa d’Este i Tivoli utenfor Roma. Her arbeidet han mellom 1566 og 1572 og hadde ansvaret for flere rom, blant annet Sala della Gloria (æresrommet).

I 1574 dro Zuccari til Frankrike og Nederlandene. Han arbeidet også en kort periode i England i 1575. Fra slutten av 1575 til 1579 arbeidet han i Firenze. Her ledet han arbeidet med å ferdigstille den enorme Dommedags-fresken i katedralens kuppel som Giorgio Vasari hadde begynt. Zuccari byttet fra Vasaris buon fresco til al secco-teknikk. Hans bidrag til utsmykkingen er i langt varmere farger, og han er påvirket av Rafaels romerske stil. Zuccari forholdt seg også tydeligere til Trientkonsilets billedforståelse.    

Zuccari dro tilbake til Roma tidlig i 1580 og overtok arbeidet med å ferdigstille dekorasjonen av Cappella Paolina i Vatikanet. Her laget han blant annet den omfattende takutsmykkingen som viser femten ulike scener fra Peters og Paulus’ liv.

Zuccari måtte imidlertid forlate Roma i 1581 på grunn av en kontrovers med en av pave Gregor XIIIs medarbeidere og Bolognas kunstnere. Et avvist oppdrag fikk Zuccari til å male en satirisk kartong, Porta Virtutis (Dydenes port), som han stilte ut i 1581. På grunn av denne ble han dømt til eksil og først benådet i 1583. Han gjenopptok da arbeidet i Cappella Paolina som han ferdigstilte i 1585. Zuccari hadde også tidligere benyttet seg av satiriske kunstverk, men det var først med Porta Virtutis at det fikk alvorlige konsekvenser. Mens han var i eksil, utførte han blant annet Fredrik Barbarossa underkaster seg Aleksander III i Dogepalasset i Venezia i 1582.  

I perioden 1585-1588 arbeidet Zuccari med utsmykkingen av El Escorial som hoffmaler for Filip II. Kongen avviste imidlertid noen av arbeidene. Her laget han også 88 illustrasjoner til Dantes Guddommelige komedie (Galleria degli Uffizi).

Etter at Zuccari kom tilbake til Roma kjøpte han en tomt i 1590 og fikk oppført sitt eget bypalass, Palazzo Zuccari. På grunn av økonomiske problemer stoppet arbeidene opp i 1603, og på dette tidspunktet hadde Zuccari bare rukket å male fresker i første etasje. Utsmykningen av bygget viser hans forståelse av kunsten og kunstnerens rolle. Zuccaris fresker (1577) fra hans hjem i Firenze og den spesielle fasaden på hans atelier der er også bevart.  

Zuccari foretok også en rekke andre reiser og hadde flere oppdrag i ulike deler av Italia i løpet av sin karriere. Han tok initiativ til den symbolske grunnleggelsen av Accademia di San Luca (kunstakademiet) i Roma i 1593, og i 1598 ble han den første lederen av akademiet. Han hadde også forsøkt å gjennomføre endringer i det florentinske Accademia del Disegno, der han ble tatt opp som medlem i 1565.  

Zuccaris kunstteori kommer tydelig fram i den viktige traktaten Idea de’ pittori, scultori e architetti (Idé om malere, billedhuggere og arkitekter) som han publiserte i 1607. Den er basert på forelesninger han holdt ved Accademia di San Luca. Zuccari oppfatter utgangspunktet for formgivning som metafysisk, og noe som først dannes i kunstnerens intellekt. I traktaten var Zuccari ikke bare opptatt av kunstens status, men også av å formulere en kunstteori som var i samsvar med motreformasjonens teologiske forståelse.

Julian Brooks, red. (2007). Taddeo and Federico Zuccaro. Artist-brothers in Renaissance Rome. J. Paul Getty Museum.

E. James Mundy. (1989). Renaissance into Baroque. Italian master drawings by the Zuccari, 1550-1600. Milwaukee Art Museum.

 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.