Federico Fellini, italiensk filmregissør, en av filmhistoriens mest berømte og særpregede personligheter. Begynte som journalist, var senere karikaturtegner, bidrog til manus på bl.a. Rossellinis Roma città aperta (Rom – åpen by, 1945) og Paisà (Befriende ild, 1946), og spilte en hovedrolle mot Anna Magnani i Rossellinis L'Amore (1948; episoden Il Miracolo). Regidebuten Luci del varietà (1951; sm.m. Alberto Lattuada), med handlingen lagt til teatermiljø, viste et talent for kjærlighetsfylt personskildring beslektet med Chaplins. Deretter laget han den underholdende komedien Lo sceicco bianco (1952), hvor han gjør narr av ukebladenes fotoromaner. Filmene ble ikke særlig høyt vurdert av kritikerne, men har siden blitt rehabilitert.

Fellinis gjennombrudd kom med den selvbiografiske I vitelloni (1953), hvor en gjeng med ambisjonsløse provinsungdommer skildres med lyrisk autentisitet. I La strada (Landeveien, 1954; Oscar), om en omreisende muskelmann og hans tilbakestående kvinnelige assistent, gjorde hustruen Giulietta Masina inntrykk. Etter Il bidone (Krapyl, 1955), en mørk skildring av småkjeltringer som lever av å svindle andre småfolk, kom den mesterlige Le notti di Cabiria (Cabirias netter, 1957; Oscar) med en gripende Masina som den uheldige gatepiken Cabiria. Filmen ble en internasjonal suksess, og Fellini fulgte opp med to storproduksjoner som kanskje manglet den nære menneskeligheten, men hvor hans kunstneriske kontroll nådde sitt høyeste nivå. La dolce vita (Det søte liv, 1960), om en nihilistisk fotograf i møte med et tomt overklassemiljø, er en blendende skildring av det moderne livets rotløshet. Filmen ble hardt angrepet av kirken og det etablerte. Med Otto e mezzo (8½, 1963; Oscar) laget han en fabel rundt sine egne dilemmaer som filmregissør, med unike visuelle sveip over virkelighet, drøm og barndomsminner.

Giulietta degli spiriti (Julietta og åndene, 1965), et portrett av en kvinne som lever i en fantasiverden, ble også godt mottatt. Senere filmer stivnet imidlertid til mellom barokke dekorer, karikerte rollefigurer og burleske påfunn; særlig gjelder dette for Satyricon (1969), som var henlagt til romertiden, Casanova (1976), basert på den berømte libertinerens selvbiografi, og E la nave va (1983), en teatral politisk fabel om Europa før verdenskrigene. Roma (1972) ble sett på som en mere inspirert kjærlighetserklæring til den evige stad, og Amarcord (Amarcord – et tilbakeblikk, 1973; Oscar), med handlingen henlagt til hjembyen Rimini i mellomkrigstiden, ble godt mottatt. I La città delle donne (Kvinnebyen, 1980) kommenterte han 1970-årenes kvinnefrigjøring på underfundig vis, i Ginger e Fred (1985) utleverte han fjernsynets vulgaritet.

År Tittel I hovedrollene
1951 Luci del varietà Peppino De Filippo, Carla Del Poggio, Giulietta Masina, John Kitzmiller
1952 Lo sceicco bianco Alberto Sordi, Brunella Bovo, Leopoldo Trieste, Giulietta Masina
1953 I vitelloni Franco Fabrizi, Franco Interlenghi, Eleonora Ruffo, Alberto Sordi, Leopoldo Trieste, Riccardo Fellini
1953 Amore in città (episoden Un' agenzia matrimoniale) dokumentarfilm
1954 La strada (Landeveien) Giulietta Masina, Anthony Quinn, Richard Baseheart
1955 Il bidone (Krapyl) Broderick Crawford, Richard Baseheart, Franco Fabrizi, Giuletta Masina
1957 Le notti di Cabiria (Cabirias netter) Giulietta Masina, Amadeo Nazzari, François Perier, Franca Marzi, Mario Passante
1960 La dolce vita (Det søte liv) Marcello Mastroianni, Anouk Aimée,Yvonne Furneaux, Magali Noël, Alain Cuny, Anita Ekberg, Nadia Gray, Lex Barker
1962 Boccaccio '70 (episoden Le tentazioni di dottor Antonio) Anita Ekberg, Peppino De Filippo
1963 Otto e mezzo Marcello Mastroianni, Claudia Cardinale, Anouk Aimée, Sandra Milo
1965 Giulietta degli spiriti Giulietta Masina, Mario Pisu, Sandra Milo, Valentino Cortese
1968 Tre passi nel delirio (episoden Toby Dammit) Terence Stamp, Salvo Randone
1969 Satyricon Martin Potter, Hiram Keller, Max Börn, Capucine, Magali Noël, Alain Cuny
1970 I clowns Riccardo Billi, Tino Scotti, Fanfulla, Carlo Rizzo, Pierre Étaix, Anita Ekberg
1972 Roma Peter Gonzales, Stefano Majore, Federico Fellini, Gore Vidal
1973 Amarcord Puppela Maggio, Magali Noël, Armando Brancia
1976 Casanova Donald Sutherland, Tina Aumont, Cicely Browne
1979 Prova d'orchestra (Orkesterprøven) Balduin Baas, Clara Colosimo
1980 La città delle donne (Kvinnebyen) Marcello Mastroianni, Anna Prucnal, Bernice Stegers
1983 E la nave va Freddie Jones, Barbara Jefford, Victor Poletti, Elisa Mainardi, Janet Suzman
1985 Ginger e Fred (Ginger og Fred) Giulietta Masina, Marcello Mastroianni, Franco Fabrizi
1987 Intervista Federico Fellini, Marcello Mastroianni, Anita Ekberg, Sergio Rubini, Tonino Delli Colli
1990 La voce della luna Roberto Benigni, Paolo Villaggio

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.