Fatou Diome

Diome kommer fra en liten øy i Saloum-deltaet i den sør-østre delen av Senegal. Foreldrene hennes var ikke gift, og Fatou vokste opp hos besteforeldre som mente at jenter ikke trengte utdanning; de skulle gifte seg og få barn. Men den lærelystne Fatou begynte i hemmelighet på skolen. En lærer klarte senere å overtale besteforeldrene til å la henne fortsettte sin utdanning. Tretten år gammel oppdaget hun den franskspråklige litteraturen og begynte selv å skrive små tekster.

Fatou gikk på skole i flere byer i Senegal og fullførte skolegangen sin i Dakar. I 1990 forelsket hun seg i en franskmann. De giftet seg og hun fulgte ham til Strasbourg i 1994. Men heller ikke familien til ektemannen godtok at kvinner skaffet seg høyere utdanning, og ekteskapet ble av kort varighet. I 1994 tok hun også doktorgraden på en avhandling om den senegalesiske forfatteren og filmskaperen Ousmane Sembène. Deretter fikk hun deltidsstilling ved Universitetet i Strasbourg og senere også ved Universitet i Karlsruhe i Tyskland. Men for å klare seg økonomisk i denne tiden måtte hun i seks år arbeide som hushjelp samtidig som hun underviste ved universitetet.

Diome debuterte i 2001 med novellesamlingen La Préférence nationale (Forkjærligheten for nasjonen). Novellene hennes er ofte selvbiografiske: De skildrer unge afrikanske kvinner som møter fordommer både blant afrikanske menn og blant europeere hvis de studerer eller ønsker å gjøre karriere på andre måter. Også året etter utgav hun en novellesamling som behandlet tilsvarende temaer.

Det litterære gjennombruddet fikk Diome i 2003 med sin første roman, Le ventre de l'Atlantique (Atlanterhavets mage). Boken skildrer blant annet unge menn fra Senegal som reiser til Europa med drømmen om å bli profesjonelle fotballspillere, men som mislykkes og får ungdomstiden ødelagt.

Diomes neste roman var Kétala (2006). Det afrikanske ordet kétala betegner et arveoppgjør der slekninger deler eiendelene etter en avdød mellom seg. Her er en ung kvinne død, og klær, møbler og andre gjenstander hun etterlater, forteller historien om hennes liv. Men man møter også menneskene rundt henne som hun hadde vært glad i, men som ofte hadde gjort det umulig for henne å virkeliggjøre sine drømmer.

To år senere kom Innassouvies nos vies (Ufullbyrdet er våre liv). Denne romanen forteller om en eldre dame som blir sendt på aldershjem mot sin vilje, og om en ung kvinne hun tilfeldigvis blir kjent med og som forsøker å hjelpe henne bort fra institusjonen.

Diomes roman fra 2010, Celles qui attendent, (De kvinnene som venter) skildrer hustruer som etterlates i Senegal mens mennene deres reiser til Europa med håp om å oppleve det store eventyret. Samme år utkom også en kortere fortelling som er blitt meget kjent: Le vieil Homme sur la barque (Den gamle mannen på båten). Dette er en varm skildring av bestefaren hennes og hans enkle og strevsomme liv.

I 2013 utgav Diome Impossible de grandir (Umulig å bli voksen). Dette er en omfangsrik roman om en ung kvinne som forsøker å forstå sin egen bakgrunn. Handlingen er gripende, og boken er skrevet i et poetisk og musikalsk språk. Enkelte kritikere har likevel vært reserverte når det gjelder denne boken. De har ment at innholdet likner for mye på de tidligere bøkene hennes. Denne kritikken kan være en grunn til at Diome ikke utgav noen ny roman før seks år senere.

I Les Veilleurs de Sangomar (2019, Nattevaktene i Sangomar) er de selvbiografiske elementene tonet ned, og innflytelsen fra den magiske realismen er enda tydereligere i denne boken enn i Diomes tidlligere romaner. 0gså i den står en ung kvinne i sentrum av historien. Hun har mistet sin elskede ektemann i en ulykke, et fergehavari som fant sted i Senegal få år tidligere, og der mer enn to tusen mennesker hadde mistet livet. Sangomar er en øy i Saloum-deltaet som i følge animistiske tradisjoner var et samlingssted for ånder og overnaturlige krefter. Hit tar den unge kvinnen tilflukt for å bearbeide sorgen og med håpet om kanskje å gjense sin ektemann blant de døde.

Diome utgav en ny novellesamling i 2021; De quoi aimer vivre (Om hvorfor man skal elske å leve). I novellene møter man et mangfoldig persongalleri som delvis er inspirert av personer i hennes egen familie. Det sentrale temaet er kjærligheten som enten leder til ulykke for personene eller som fyller livene deres med et rikere innhold.

I 2017 utgav Diome en essaysamling, Marianne porte plainte (Marianne retter en anklage), med skarp kritikk av forhold i hennes nye hjemland Frankrike. Hun kritiserer særlig de reaksjonære kreftene som hun mener er i ferd med å ødelegge den demokratiske og republikanske arven som landet til nå har bygget på. Diome legger vekt på at kritikken hennes skal være direkte og eksplisitt. Det er også interessant at hun med sin muslimske bakgrunn, selv om hun ikke er praktiserende muslim, også tar et oppgjør med de antisemitiske holdningene som hun mener setter preg på deler av den ytre høyresiden i dagens Frankrike.

I 2022 har Diome utgitt en ny essaysamling som viderefører de viktigste tankene i samlingen fra 2017. Marianne face aux faussaires (Marianne står overfor bedragerne). Denne samlingen virker enda mer personlig i uttrykksformen enn boken fra 2017, og den er et sterkt forsvar for et Frankrike som bygger på republikkens idealer: Frankrike må være en åpen og verdslig nasjon der innbyggerne er preget av klarsyn og raushet.

Diomes stil i romanene og novellene er påvirket av muntlig afrikansk fortellertradisjon slik den ikke minst finnes hos griotene, de tradisjonelle dikterne og historiefortellerne i Afrika. Hun veksler mellom krass ironi i skildringene av samtiden og følsomme, lyriske beskrivelser av sine forfedre og av Senegals fortid. Men kjærligheten til sine røtter hindrer likevel ikke Diome i å se på de demokratiske og verdslige idealene fra Europa som fruktbare inspirasjonskilder både for henne selv og for det moderne Afrika.

I 2019 fikk Diome den franske litterære Rotary-prisen som gis til årets beste roman skrevet på fransk Romanene hennes er oversatt til en rekke språk, blant annet til engelsk og svensk.

• Senegals litteratur
• Senegals historie
• Senegals befolkning

Nicki Hitchcott og Dominic Thomas (redaktører): Francophone Afropean literatures, Liverpool University press 2014. ISBN 1-78138-590-4. (Finnes både som bok og i digital utgave).

• France Culture: Fatou Diome