FNs regionale kommisjoner, underorganer av FNs Økonomiske og Sosiale Råd (UN/ECOSOC), opprettet på slutten av 1940- og 1950-tallet for å fremme regionenes gjenoppbygging etter verdenskrigen og for å fostre regionalt økonomisk samarbeid. Etter hvert ble også sosiale og utviklingsrelaterte målsettinger lagt til.
Tre slike kommisjoner ble opprettet de første årene etter andre verdenskrig, ytterligere to ble stiftet ti år senere:
- FNs Økonomiske Kommisjon for Europa (UN/ECE)
- FNs Økonomiske Kommisjon for Asia (ECAFE), senere utvidet med Stillehavsområdet og omdøpt til FNs Økonomiske Kommisjon for Asia og Stillehavsområdet (UN/ESCAP).
- FNs Økonomiske Kommisjon for Latin-Amerika (ECLA, senere utvidet med Karibia til UN/ECLAC).
- FNs Økonomiske Kommisjon for Afrika (UN/ECA)
- FNs Økonomiske Kommisjon for Vest-Asia (UN/ESCWA)
Alle FN-land i regionen kan bli medlemmer.
De regionale kommisjonene har begrensede fullmakter og små ressurser. Til gjengjeld har flere av dem rekruttert kjente intellektuelle som ledere. Blant disse kan nevnes Gunnar Myrdal som leder for UN/ECE og Raúl Prebisch som leder for UN/ECLA.
Ofte har virksomheten bestått i å få fram ideer til nye samarbeidsprosjekt. Flere viktige internasjonale konvensjoner er blitt til på denne måten, blant annet konvensjonen om langtransportert luftforurensning og vannkvalitetskonvensjonen (Konvensjon om beskyttelse og bruk av grenseoverskridende vassdrag og internasjonale innsjøer, 17-03-1992 nr. 1), begge opprinnelig ECE-initiativ. Europaveisystemet var også et ECE-prosjekt.
FNs regionale kommisjoner har samlet sett spilt en tilbaketrukket rolle, også fordi medlemsstatene har valgt å prioritere konkurrerende organisasjoner. Eksempler på dette er OEEC/OECD i Europas tilfelle, og ASEAN i Asias tilfelle.
Kommentarer
Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.
Du må være logget inn for å kommentere.