FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne er en av FNs hovedkonvensjoner på menneskerettighetsområdet. Den slår fast at funksjonshemmede har de samme menneskerettighetene som alle andre og tydeliggjør hvordan like rettigheter skal sikres i praksis.

Faktaboks

Også kjent som

Convention on the Rights of Persons with Disabilities, CRPD, funksjonsevnekonvensjonen

Som det står i artikkel 1 av konvensjonen er hovedformålet å «fremme, verne om og sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne full og likeverdig rett til å nyte alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter, og å fremme respekten for deres iboende verdighet».

Konvensjonen ble vedtatt 13. desember 2006, og trådte i kraft 3. mai 2008. Konvensjonen er (per november 2023) ratifisert av 188 land. Norge ratifiserte konvensjonen 3. juni 2013.

Konvensjonens innhold

Artikkel 1 slår fast at funksjonshemmede har ulike former for funksjonsnedsettelser som i samspill med ulike samfunnsskapte barrierer hindrer dem i å delta fullt ut i samfunnet.

Det er en relasjonell forståelse eller definisjon av funksjonshemming som ligger til grunn for konvensjonen slik det beskrives i fortalen og artikkel 1. Denne forståelsen er beslektet med International Classification of Disability, Functioning and Health.

Ifølge konvensjonens fortale skal den fremme «en likestilt deltakelse på alle områder innenfor det sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle liv». Konvensjonen bygger dermed på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK).

Den inneholder rettigheter som rett til liv, utdanning, ytringsfrihet, privatliv, helse, arbeid og tilgang til rettssystemet. Statene skal ta aktive skritt og sørge for rimelig tilrettelegging slik at rettighetene blir en realitet.

Statspartene må også bekjempe stereotypier og fordommer (artikkel 8) og jobbe for tilgjengelighet til for eksempel transport, informasjon og kommunikasjon (artikkel 9). Funksjonshemmede kvinner og barn gis et spesielt rettslig vern.

Spesielle bestemmelser og gjennomføring

Konvensjonen er den første av FNs menneskerettighetskonvensjoner som inneholder en egen bestemmelse om internasjonalt samarbeid (artikkel 32) og en forpliktelse om å innhente informasjon, som statistikk og forskningsdata, for å sikre en effektiv iverksetting av konvensjonen (artikkel 31).

For å iverksette konvensjonen skal statspartene også utpeke ett eller flere kontaktpunkter i forvaltningen som skal ha et spesielt ansvar for å gjennomføre konvensjonen. I Norge er denne funksjonen lagt til Likestillings- og diskrimineringsombudet.

Som i andre menneskerettighetskonvensjoner har konvensjonspartene forpliktet seg til jevnlig å rapportere til FN om sitt arbeid med å sikre oppfyllingen av rettighetene. Etterlevelse av konvensjonen overvåkes av ekspertkomitéen Komiteen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Betydning

Det er omkring 1 milliard mennesker med funksjonshemming i verden, som utgjør 15 prosent av verdens befolkning. Selv om funksjonshemmede i teorien har hatt de samme menneskerettighetene som alle andre, har deres rettigheter i praksis ofte blitt neglisjert, og på verdensbasis har funksjonshemmede betydelig dårligere levekår enn mennesker uten funksjonsnedsettelser.

Konvensjonen anses derfor for å være viktig fordi den retter oppmerksomheten direkte mot situasjonen til personer med nedsatt funksjonsevne og konkretiserer menneskerettighetenes innhold for denne gruppa.

Konvensjonen markerer et tydelig skille bort fra en medisinsk forståelse av funksjonshemming til en sosial eller menneskerettslig forståelse av hva funksjonshemming er. Dette innebærer at konvensjonen har et klart budskap om at funksjonshemming ikke først og fremst er et medisinsk problem for den enkelte: Funksjonshemmede opplever vanskeligheter og blir til en viss grad også funksjonshemmet fordi samfunnet er innrettet på en diskriminerende måte. Samfunnet må derfor endres slik at alle blir inkludert.

I norsk rett er konvensjonen ikke inntatt i menneskerettsloven, og den er heller ikke på annen måte inkorporert i lovgivningen. Ved ratifikasjonen ble det gjort endringer i enkelte lover, men ellers ble det lagt til grunn at norsk rett var i samsvar med konvensjonen. Særlig likestillings- og diskrimineringsloven av 2017 er sentral for gjennomføring av konvensjonen i norsk rett. Regjeringen Støre har i sin politiske plattform (Hurdalsplattformen) uttalt at den vil «Inkorporere FNs konvensjon for rettane til personar med nedsett funksjonsevne (CRPD) i norsk lov». Den 5. oktober 2022 kunngjorde Kultur- og likestillingsdepartementet at regjeringen vil innhente en juridisk ekspertvurdering for å ta stilling til hvordan inkorporeringen bør skje. Utvalget som skal gjennomføre denne ekspertvurderingen, ble oppnevnt i desember 2022. Vurderingen ble lagt fram 15. januar 2024.

Tilleggsprotokoll

Tilleggsprotokollen ble vedtatt på samme dag som konvensjonen og er ratifisert av 105 stater (per november 2023). Den gir individklageadgang, noe som innebærer at enkeltpersoner eller grupper av enkeltpersoner kan klage til konvensjonens ekspertkomité om at deres rettigheter er krenket av staten. Norge har ikke ratifisert tilleggsprotokollen.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer (2)

skrev Inger Marie Lid

Lenken til FN konvensjonens norske tekst fungerer ikke. Inger Marie

svarte Guro Djupvik

Takk for tipset, Inger Marie. Jeg har endret lenka. Vennlig hilsen Guro i redaksjonen.

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg