FN-konvensjon om rettigheter for mennesker med nedsatt funksjonsevne

FN-konvensjonen om rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne er en av FNs hovedkonvensjoner på menneskerettighetsområdet. Den slår fast at funksjonshemmede har de samme menneskerettighetene som alle andre og tydeliggjør hvordan like rettigheter skal sikres i praksis.

Som det står i artikkel 1 av konvensjonen er hovedformålet å «fremme, verne om og sikre mennesker med nedsatt funksjonsevne full og likeverdig rett til å nyte alle menneskerettigheter og grunnleggende friheter, og å fremme respekten for deres iboende verdighet».

Konvensjonen ble vedtatt 13. desember 2006, og trådte i kraft 3. mai 2008. Konvensjonen er (per 25. juli 2014) ratifisert av 147 land. Norge ratifiserte konvensjonen 3. juni 2013.

Artikkel 1 slår fast at funksjonshemmede har ulike former for funksjonsnedsettelser som i samspill med ulike samfunnsskapte barrierer hindrer dem i å delta fullt ut i samfunnet.

Det er en relasjonell forståelse eller definsjon av funksjonshemming som ligger til grunn for konvensjonen slik det beskrives i fortalen og artikkel 1. Denne forståelsen er beslektet med International Classification of Disability, Functioning and Health. 

Ifølge konvensjonens fortale skal den fremme «en likestilt deltakelse på alle områder innenfor det sivile, politiske, økonomiske, sosiale og kulturelle liv». Konvensjonen bygger dermed på FNs konvensjon om sivile og politiske rettigheter (SP) og FNs konvensjon om økonomiske, sosiale og kulturelle rettigheter (ØSK).

Den inneholder rettigheter som rett til liv, utdanning, ytringsfrihet, privatliv, helse, arbeid og tilgang til rettssystemet. Statene skal ta aktive skritt og sørge for rimelig tilrettelegging slik at rettighetene blir en realitet.

Statspartene må også bekjempe stereotypier og fordommer (artikkel 8) og jobbe for tilgjengelighet til for eksempel transport, informasjon og kommunikasjon (artikkel 9). Funksjonshemmede kvinner og barn gis et spesielt rettslig vern.

Konvensjonen er den første av FNs menneskerettighetskonvensjoner som inneholder en egen bestemmelse om internasjonalt samarbeid (artikkel 32) og en forpliktelse om å innhente informasjon, som statistikk og forskningsdata, for å sikre en effektiv iverksetting av konvensjonen (artikkel 31).

For å iverksette konvensjonen skal statspartene også utpeke ett eller flere kontaktpunkter i forvaltningen som skal ha et spesielt ansvar for å gjennomføre konvensjonen.

Som i andre menneskerettighetskonvensjoner har konvensjonspartene forpliktet seg til jevnlig å rapportere til FN om sitt arbeid med å sikre oppfyllingen av rettighetene. Etterlevelse av konvensjonen overvåkes av ekspertkomitéen Komiteen for rettighetene til mennesker med nedsatt funksjonsevne.

Det er omkring 1 milliard funksjonshemmede i verden, som utgjør 15 prosent av verdens befolkning. Selv om funksjonshemmede i teorien har hatt de samme menneskerettighetene som alle andre, har deres rettigheter i praksis ofte blitt neglisjert, og på verdensbasis har funksjonshemmede betydelig dårligere levekår enn mennesker uten funksjonsnedsettelser.

Konvensjonen anses derfor for å være viktig fordi den retter oppmerksomheten direkte mot situasjonen til personer med nedsatt funksjonsevne og konkretiserer menneskerettighetenes innhold for denne gruppa.

Konvensjonen markerer et tydelig skille bort fra en medisinsk forståelse av funksjonshemming til en sosial eller menneskerettslig forståelse av hva funksjonshemming er. Dette innebærer at konvensjonen har et klart budskap om at funksjonshemming ikke først og fremst er et medisinsk problem for den enkelte: Funksjonshemmede opplever vanskeligheter og blir til en viss grad også funksjonshemmet fordi samfunnet er innrettet på en diskriminerende måte. Samfunnet må derfor endres slik at alle blir inkludert.

Tilleggsprotokollen ble vedtatt på samme dag som konvensjonen og er ratifisert av 82 stater. Den gir individklageadgang, noe som innebærer at enkeltpersoner eller grupper av enkeltpersoner kan klage til konvensjonens ekspertkomité om at deres rettigheter er krenket av staten.

Norge har ikke ratifisert tilleggsprotokollen. Styrkingen av funksjonshemmedes rettigheter - som konvensjonen helt klart har bidratt til - har imidlertid fått sitt norske uttrykk i Diskriminerings- og tilgjengelighetsloven.

  • Rehman, Javaid: International Human Rights Law. Pearson, 2010, side 604-640.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

26. mai 2016 skrev Inger Marie Lid

Lenken til FN konvensjonens norske tekst fungerer ikke.
Inger Marie

26. mai 2016 svarte Guro Djupvik

Takk for tipset, Inger Marie.
Jeg har endret lenka.
Vennlig hilsen Guro i redaksjonen.

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.