Félicien César David

Félicien César David, fransk komponist. Han var en av de aller tidligste representantene for eksotismen i europeisk musikk.

David ble i ung alder foreldreløs, men viste allerede i sine unge år tydelige musikalske anlegg og fikk derfor bli medlem i koret Saint Sauveur i Aix-en-Provence. Etter en tid ble han 1929 orkestersjef ved teatret i Aix og kapellmester i Saint Sauveur-koret. Etter å ha flyttet til Paris i 1830 klarte han å overtale Luigi Cherubini, direktøren for Paris-konservatoriet, til å ta ham inn som student.

Hans studier med François Fétis og andre ble lagt merke til. I 1831 gikk han med i den religiøs-sosialistiske bevegelsen Saint-Simonismen. Fra 1833 til 1835 var han agitator for denne bevegelsen i Midtøsten – han oppholdt seg blant annet i Konstantinopel (Istanbul) og Smyrna samt i Egypt – men kom etter tre år tilbake til Frankrike der han publiserte samlingen Orientalske melodier. I flere år etter dette arbeidet han tilbaketrukket og komponerte tre symfonier, flere kammermusikkverk og romanser.

Den 8. desember 1844 ble David mer eller mindre berømt over natten da hans symfoniske ode Le Désert ble fremført ved Pariskonservatoriet. Benevnelsen ”symfonisk ode” til tross verket har lite slektskap med den symfoniske stilen. Det som utmerker verket er et visst naivistisk uttrykk og en effektiv orientalsk fargelegning i fremstillingen av den majestetiske stillhet og ro man finner i en ørken. David kan med dette verket sies å bli anføreren for en hel horde av etterfølgende komponister.

Verkene de etterfølgende 20 årene ble ikke like berømte som Le Désert – Moïse au Sinai (1846), Christophe Colomb (1847), L'Éden (1848). Han vendte seg derfor til teatret og komponerte operaer i stedet – La Perle du Brésil (1851), Herculanum (1859), Lalla-Roukh (1862) og Le Saphir (1865) der Lalla-Roukh ble en avgjort suksess.

I 1869 ble David utnevnt til Pariskonservatoriets bibliotekar i stedet for Hector Berlioz. Ved Berlioz’s død i 1896 overtok David hans plass i Institut de France.

David døde i Saint-Germain-en-Laye 1876. Selv om han har sine begrensninger som komponist, ligger han nær Robert Schumanns musikalske uttrykk. Det mest fremtredende musikalske trekket er det melodiske med et mykt og poetiskt uttrykk ofte med et utallige orientalske folkemelodiske innslag. Ingen kan frata ham at han lyktes med å få publikum interessert i malerisk og beskrivende musikk. Dette gjør ham til en av pionerene i moderne fransk musikk.