Eugenio Montale vant Nobelprisen i litteratur i 1975.
Eugenio Montale var en italiensk forfatter og forgrunnsfigur i moderne italiensk lyrikk. Han ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1975.
Montale var litteraturkritiker i avisen Corriere della Sera fra 1948, hvor han også var redaktør i perioden 1948–1967. I 1967 ble Montale senator for livstid.
Med diktsamlingen Ossi di Seppia (1925), som var inspirert av skumringsdikterne, uttrykker han en desperat negativisme. Billed- og lydspråk inngår i en uløselig forbindelse med en konkret gjenstandsverden: den liguriske kysten, steinene, havet. Det er også en sammenheng mellom objektene som ligger til grunn for diktene og eksistensielle begreper; det er som om det første menneske i forbløffelse ser gjenstandene tre frem fra skapelsens mørke.
I Le occasioni (1939) og La bufera e altro (1956) finnes både en symbolistisk skrivemåte og en kritisk postsymbolisme. Landskapet og gjenstandene som er beskrevet er «nakne», sublimerte og nesten gjennomskinnelige i sin drømmeaktige fremtredelsesform. Diktene rommer også en tendens i retning av det religiøse og apokalyptiske. Satura (1971) er en samling dikt til hans avdøde hustru. Diktene i Diario del '71 e '72 (1973) er angitt med nøyaktig dato for komposisjonen, og preges av ironisk, til dels satirisk, refleksjon.
Som aviskorrespondent og prosaist skrev Montale en rekke essayer som er utgitt i bokform; Farfalla di Dinard (1956) kom i norsk oversettelse i 1976 (Sommerfugl i Dinard).
Et utvalg dikt ble utgitt i norsk gjendiktning i 1995 under tittelen Annerledes. I tillegg finnes norske gjendiktinger også i antologien Montale, Quasimodo, Ungaretti: tre italienske lyrikere (1980).
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.