etisk rasjonalisme

For rasjonalister om moralsk kunnskap er det slik at fornuften snarere enn sansene gir kunnskap om moralske sannheter, morallover eller prinsipper. Disse sannhetene er derfor tilgjengelig for oss a priori. At det er sant å si at det er moralsk galt å torturere uskyldige, eller at det er galt å lyve, er altså noe vi kan begrunne og vite utelukkende gjennom vår bruk av fornuften.

Historisk har Platon (rundt 428–347 fvt.) og Immanuel Kant (1724–1804) fremmet slike teorier om moralsk kunnskap. Et grunnleggende problem for rasjonalisme om moralsk kunnskap er å forklare hvordan det har seg at vi har a priori tilgang på slike sannheter. Det er også et problem å gjøre rede for hva slike sannheter dypest sett består i, siden de jo er moralske lover og derfor sannheter som må kunne fortelle oss hva vi bør gjøre.

Etisk rasjonalisme er også navn for en posisjon i etikk og moralfilosofi der en tenker at en bør leve et moralsk eller etisk godt liv, og at man kan begrunne dette standpunktet gjennom å appellere til uavhengige rasjonelle standarder for handling. Ifølge slike rasjonalister er svaret på spørsmålet «Hvorfor skal jeg være moralsk eller etisk god?» at det er det moralske eller etisk gode livet du har mest grunn til å leve. Det er imidlertid flere filosofer som er enige med rasjonalistene om dette, uten at de dermed kan regnes som etiske rasjonalister.

Det som skiller etiske rasjonalister fra andre, er at de mener at de kan begrunne dette svaret ved å vise til uavhengige standarder for praktisk rasjonalitet. Ifølge rasjonalistene kan vi forstå og vite hva som er et rasjonelt handlingsvalg – og dermed hvilket liv det er rasjonelt å leve – uavhengig av tanker om hva som er rett og galt. Deres strategi for å svare på spørsmålet om hvorfor en skal være god, er derfor å ta i bruk disse standardene for rasjonelle handlingsvalg og vise at de peker ut det moralske liv som det mest rasjonelle.

Det som gjør at en har grunn til å være moralsk og etisk god, er altså at dette livet lar seg begrunne ved å appellere til hva som er praktisk rasjonelt. På den måten er det praktisk rasjonalitet som gir grunnlaget for moralen, ifølge en etisk rasjonalist. Historisk utgjør Platon og Kant eksempler på slike etiske rasjonalister. En finner også nyere forsvar av en slik posisjon hos filosofene Christine Korsgaard (født 1952), David Velleman (født 1952) og David Gauthier (født 1932).

Nylig har flere filosofer, som for eksempel Philippa Foot (1920–2010) og Warren Quinn (1945–1991), argumentert mot den rasjonalistiske posisjonen om moralsk begrunnelse ved å hevde at det er umulig å forstå hva som er rasjonelt, uten å ta i bruk etiske og moralske standarder. I så måte bygger strategien til den etiske rasjonalisten på en misforståelse og en feilaktig oppfatning av hva en må gjøre for å begrunne moralen. I boken Reasons without Rationalism har dessuten filosofen Kieran Setiya (født 1976) argumentert for at denne etiske rasjonalismen forutsetter en uholdbar teori om handling og rasjonelt aktørskap.

David Hume (1711–1776) og ulike varianter av moralsk sentimentalisme utgjør et alternativ både til rasjonalisme om begrunnelse av moralen og rasjonalisme om moralsk kunnskap ved å betone at det moralske er grunnet i våre ikke-rasjonelle følelser og preferanser.

• etikk

• Foot, P. Natural Goodness, 2001
• Gauthier, D. Morals by Agreement, 1986
• Korsgaard, C. The Constitution of Agency : Essays on Practical Reason and Moral Psychology, 2008
• ------. Self-constitution : Agency, Identity, and Integrity, 2009
• Quinn, A. Morality and Action
• Setiya, K. Reasons without Rationalism, 2007
• Slote, M. Moral Sentimentalism, 2010
• Velleman, D. Practical Reflection, 1989
• ------. How We Get Along, 2009