Estisk litteratur har lange røtter. Periodene 500 f.Kr.–400 e.Kr. og 800–1200 er ansett som blomstringstider for den eldre folkediktningen, mens en nyere folkediktning oppstod på 1700- og 1800-tallet. Til tross for det beskjedne folketallet har Estland en av de største samlinger av folkediktning i verden, og på 1800-tallet førte den nasjonale oppvåkningen til et storstilt innsamlingsarbeid som fortsatt pågår. Legen Friedrich Reinhold Kreutzwald (1803–82) skapte på grunnlag av folkelige dikt og prosafortellinger Kalevipoeg, som har fått status som nasjonalepos og som innledet nasjonalromantikken.

Kunstdiktningen var lenge påvirket av tyske mønstre. Den første dikteren med tydelig begavelse var den patriotiske og filosofiske lyrikeren Kristian Jaak Peterson (1801–22). I den sparsomme produksjonen hans gjenfinner man flere motiver og formgrep fra folkediktningen. Johann Voldemar Jannsen (1819–90) og Car lRobert Jakobson (1841–82) forente journalistisk og skjønnlitterær virksomhet. Anna Haava (1864–1957) debuterte i nasjonalromantisk ånd, men varierte senere uttrykket sitt og var sin tids mest avholdte lyriker.

Mot slutten av århundret slo en realistisk prosa sterkt igjennom, blant andre med den dyktige fortelleren Eduard Vilde. Han tok i sine historiske skildringer gjerne utgangspunkt i samfunnsforholdene på 1800-tallet. Fra 1905 til 1920 skjedde det et fullstendig hamskifte der landsbydiktningen ble til en moderne litterær kultur på nivå med det man finner i andre land. Forfattergruppen Noor-Eesti (Det unge Estland) ble dannet under revolusjonen i 1905 med et nyromantisk program der det ble lagt vekt på de estetiske sidene ved litteraturen. Ledende skikkelser i gruppen var Gustav Suits, som skrev filosofiske og lyriske dikt i komplisert versform, og Friedebert Tuglas, som i sine noveller utviklet en moderne estisk prosastil. Tuglas gikk også i spissen for den høyrøstede og skjønnhetsdyrkende grupperingen Siuru i 1917. Åpningen av Vanemuine-teaterets nye bygning i Tartu i 1906 ble en inspirasjon for skuespillforfatteren  (1856–1927), som innførte det psykologiske drama i Estland; mest kjent er Varulven (1912). Varig popularitet oppnådde Oskar Luts (1897–1953) med sine fargerike skoleskildringer i Vår (1912–13).

Selvstendighetstiden gav et sterkt oppsving for litteraturen. Anton Hansen Tammsaares bredt anlagte dannelsesroman Sannhet og rett (5 bd., 1926–33) er et høydepunkt i estisk prosakunst. Skarp psykologisk innsikt viste Karl August Hindrey (1875–1947). Lyrikeren Marie Under skrev først erotiske sonetter, men gikk under inntrykket av den første verdenskrig over til å skrive apokalyptisk fargede dikt og kulturhistoriske fresker, for senere å vende tilbake til en mer personlig preget sentrallyrisk diktning. I 1938 debuterte en ny generasjon lovende lyrikere samlet i antologien Arbujad (Sannsigerne), redigert av Ants Oras. De proklamerte sin intellektuelle selvstendighet og understreket kunstens og formens betydning.

Under den sovjetiske okkupasjonen fra 1940 gikk en del forfattere over til kommunismen. Andre ble i landet, men forholdt seg passive. Under den tyske besettelsen 1941–44 hadde mange forfattere evakuert til Sovjetunionen, der de utgav antifascistiske verker med poesien som dominerende sjanger. Etter det tyske nederlaget i 1944 flyktet en rekke forfattere. Av disse havnet mange i Sverige. Lyrikeren Bernard Kangro ledet et estisk forlag i Lund, Eesti Kirjanike Kooperativ, som stod for de fleste utgivelsene. I Toronto, Canada, fantes det estiske forlaget Orto. I den estiske sovjetrepublikken var litteraturen frem til slutten av 1950-årene preget av en dogmatisk sosialistisk realisme med temmelig skjematisk behandling av det estiske folks historie, klassekamp på landsbygda, forholdene under krig og okkupasjon med mer. Den første viktige fornyelsen under okkupasjonen kom mot slutten av 1950-årene i lyrikken, med Jaan Kross, som hadde vært forvist til Sibir, Ain Kaalep (f. 1926) og Ellen Niit (f. 1928).

Estisk litteratur flyttet i 1960-årene tilbake til hjemlandet. Helt enestående er poesien til religionsforskeren og orientalisten Uku Masing (1909–85). En viktig impulsgiver var Artur Alliksaar, hvis produksjon til dels kom ut posthumt. Betti Alver forholdt seg under okkupasjonen lenge taus; nå stod hun frem på nytt med gamle og nye dikt og markerte seg som sin tids kanskje betydeligste estiske poet. En ny generasjon kvinnelige lyriker stod frem etter 1960-årenes tøvær,  Lilli Promet (f. 1922) og Aimée Beekman (f. 1933). Viivi Luik gikk i 1985 sensasjonelt over i prosaistenes rekker med dristig behandling av tabubelagte emner fra Estlands historie under Stalin i Den sjuande fredsvåren (på norsk 1988).

Mot slutten av sovjetperioden løsnet regimets makt så pass at det dukket opp flere forbudte verker og verker som behandlet tidligere tabubelagte emner. Norske lesere fikk de første oversettelsene fra estisk i 1980-årene. Etter en stille periode viste de estiske litterære miljøene tegn til oppgang utover i 1990-årene, blant andre takket være Kulturfondet som kom i gang igjen i 1995, men salgstallene gikk dramatisk ned. Samtidig med at forfatterne vant en ny uttrykksfrihet i forhold til regimet, mistet de den gamle posisjonen som profeter og folkeførere.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.