Este, en av Italias eldste adelsslekter, med navn etter byen Este sørvest for Padova. Slekten føres tilbake til Oberto (død 975), men huset Este stammer fra hans barnebarn Alberto Azzo 2 (død 1097), som bl.a. var i Henrik 4s følge til Canossa. Hans sønner Guelfo (ty. Welf) og Fulco ble stamfedre for hver sin hovedlinje. Den tyske linjen ledet som regel keisernes motstandere i Tyskland (se welfer).

Den italienske linjen, den egentlige Este-familie, fulgte en lignende politikk, og støttet paven mot de keiserlige i Italia (se ghibelliner). Deres historie er knyttet til de norditalienske småstatene. Borso (1413–71) ble hertug av Modena, Reggio og Ferrara. Ercole 1 (1431–1505) gjorde hoffet i Ferrara til samlingssted for kunstnere og diktere, bl.a. Boiardo. Han var far til bl.a. Alfonso 1 (1476–1534), gift med Lucrezia Borgia, Isabella (1474–1539), gift med Francesco Gonzaga, og Beatrice (1475–97), gift med Ludovico Sforza. Ippolito 2, en yngre sønn i hertuglinjen, ble kardinal og bygde det praktfulle Villa d'Este (1549). Alfonso 2 var den siste store mesen i slekten (se Tasso); med ham døde den direkte linje ut (1597).

Sidelinjen levde mer ubemerket videre til 1803 (hertugdømmene gikk tapt 1797), da den døde ut på mannssiden, men fortsatte gjennom kvinneledd som huset Österreich-Este. Maria Teresias yngre sønn Ferdinand Karl (1754–1806) ble gift med den siste hertugens eldste datter Maria Beatrice; hennes yngre søster Maria Teresa ble gift med den senere kong Viktor Emanuel 1 av Sardinia. Da den direkte linjen døde ut 1875, gikk navnet over til erkehertug Frans Ferdinand (1863–1914), og etter ham til erkehertug Robert (1915–96), en yngre sønn av den siste keiser av Østerrike.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.