Eskil, dansk erkebiskop, sønn av den jyske høvding Christiern Svendsøn. Han ble biskop i Roskilde 1134, kom senere på kant med kongen og reiste bøndene imot ham, men tapte og måtte betale store bøter. 1137 valgte kapitlet i Lund ham til erkebiskop etter farbroren Asser, og mordet på kongen samme år gjorde det mulig å få valget stadfestet. I 40 år var han den danske kirkes øverste styrer. Han var en fremragende personlighet, kirkens kamplystne forsvarer og stod ofte i skarp motsetning til Valdemar og Absalon. Han var en venn av Bernhard fra Clairvaux og ble grepet av dennes idealer, noe som særlig viser seg i hans mange klosteranlegg.

Eskil holdt seg til pave Aleksander 3, mens den danske konge anerkjente motpaven Victor 4. Han drog 1161 på pilegrimsferd til Det hellige land, og var deretter seks år i den fordrevne pave Aleksanders følge i Frankrike. I sin utlendighet vigslet han den første erkebiskop av Uppsala. Kongen endret sin kirkepolitikk, og Eskil vendte hjem, skrinla 1170 Knut Lavard i Ringsted og kronet kongens sønn Knut. Landflyktighetsårene hadde fått ham til å lengte etter klosterstillheten, og han nedla 1177 sitt embete til fordel for Absalon. Døde i Clairvaux.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.