Erwin Schrödinger

Schrödinger tok sin doktorgrad i fysikk i Wien i 1910. Han ble etter hvert interessert i utviklingen av en fysisk teori kalt kvantemekanikk og hvordan denne kunne brukes til å forklare egenskapene til elektronene i atomer.

Schrödingers betydeligste arbeid er hans formulering av bølgemekanikken fra 1926, som er en bestemt matematisk formulering av kvantemekanikk, og spesielt schrödingerlikningen som er oppkalt etter han. Bølgemekanikk er en videreføring av Louis de Broglies teori om materiebølger, som handler om at materie har bølgeliknende egenskaper.

For utledningen av schrödingerligningen og hans bidrag til den bølgemekaniske beskrivelsen av kvantefysikk, ble han i 1933 tildelt Nobelprisen i fysikk sammen med Paul A. M. Dirac. Selv var han lite fornøyd med det dualistiske syn på materien, som handler om at materie kan forstås både som partikler og som bølger, og den statistiske fortolkning som hans teori vanligvis tas som uttrykk for. Han forsøkte derfor å føre sin teori videre til en enhetlig bølgeteori uten at dette lyktes.

I tillegg til kvantemekanikk, arbeidet Schrödinger også, i likhet med Albert Einstein, med en enhetlig feltteori for gravitasjon og elektromagnetisme. Han ga dessuten viktige bidrag til fargelæren.

Etter doktorgraden i Wien i 1910 hadde Schrödinger en rekke akademiske stillinger:

• 1920: Utnevnt til professor i Stuttgart
• 1921: Professor i Breslau
• 1921–1927: Professor i Zürich,
• 1927: Etterfulgte Max Planck som professor i Berlin
• 1933–1936: Gjesteprofessor i Oxford
• 1936–1940: Professor i Graz

Mellom 1940 og 1955 var han professor ved Det irske akademi og direktør for Institute for Advanced Studies i Dublin, et institutt som ble opprettet spesielt for ham. Etter at han hadde trukket seg tilbake, reiste han i 1956 tilbake til Wien, hvor han fra 1951 til sin død var æresprofessor.

• Schrödingers katt
• Schrödingerlikningen
• kvantemekanikk
• atom
• bølgefunksjon

• Nobelstiftelsens nettsider om fysikkprisen 1933