Erwin Strittmatter

Forfatterskapet er tett knyttet til den litteraturpolitiske utviklingen i DDR. Strittmatter er en av de viktigste representantene for den sosialistiske realismen i østtysk litteratur. Tekstene regnes til det som kalles «produksjonslitteratur» («Produktionsliteratur»), det vil si litterære tekster som beskriver utviklingen i produksjonen, både i landbruket og i industrien. Disse tekstene tar gjerne utgangspunkt i en konflikt mellom representanter for fortida, for eksempel tidligere storbønder, og representanter for det nye, sosialistiske samfunnet. Ofte settes søkelyset på problemer som blant annet mangel på råstoff eller landbruksmaskiner, men problemene blir i regelen løst gjennom kollektive prosesser eller gjennom at en aktivist tar en lederrolle og på den måten overbeviser de andre om å delta i oppbyggingen av landet. Strittmatter utviklet denne litterære retningen, som i utgangspunktet ofte var rigid, gjennom en mer kompleks karaktertegning (for eksempel i Ole Bienkopp).

Romanen Der Wundertäter (første bind i 1957, andre i 1973, tredje i 1980) er skrevet i tradisjonen til utviklingsromanen; i sentrum står Stanislaus Büdner, sønn av en glassblåser som etter en lang vandring rundt i Europa trekker seg tilbake på ei gresk øy. Trilogien er inspirert av forfatternes egne opplevelser under andre verdenskrig, blant annet i Hellas.

Sentralt i forfatterskapet står romanene som tematiserer jordbruksreformen i DDR, det vil si den sosialistiske kollektiviseringen av landbruket: Ochsenkutscher (1950), Tinko (1954, filmatisert i 1957) – en av de mest kjente barneskildringene i tidlig DDR-litteratur – og Ole Bienkopp (1963). Ole Bienkopp inngår i DDR-litteraturens kanon. Handlingen utspiller seg på landet, i en av de nye jordbrukkollektivene hvor mange bønder går sammen om å drive landbruk. I romanen kommer kritikken mot et rigid politisk system tydelig til uttrykk, og det faktum at hovedpersonen dør på slutten av romanen, førte til en offentlig debatt om romanen, som likevel ble stående som en av de viktigste romanene om landbruksreformen i DDR.

Strittmatter skrev også dramatikk. Blant hans mest kjente teaterstykker er Katzgraben. Szenen aus dem Bauernleben (1953), hvor handlingen utspiller seg på landet i DDR etter jordbruksreformen. I sentrum står konflikten mellom en tidligere storbonde og en gruppe nye bønder som ønsker å drive kollektivt. Bertolt Brecht omtalte dramaet som det første teaterstykket i DDR som tematiserte den moderne klassekampen på landsbygda.

I sitt senere forfatterskap løste Strittmatter seg fra fortellerstilen som den sosialistiske realismen favoriserte (blant annet en tydelig kronologi uten særlig bruk av tilbakeblikk og frampek, en positiv hovedperson som viser politisk retning) og utviklet en mer assosiativ og episodisk skrivemåte. Dette gjelder Die blaue Nachtigall oder Der Anfang von etwas (1972), Meine Freundin Tina Babe og Sulamith Mingedö, der Doktor und die Laus (begge 1977) og ikke minst trilogien Der Laden, som kom ut i 1983, 1987 og 1992. Her beskriver forfatteren sin egen barndom og oppvekst på 1920-tallet; foreldrenes bakeri og kolonialvarebutikk (det tyske ordet «Laden» betyr butikk) står i sentrum for handlingen som utspiller seg i landsbyen Grodk, det sorbiske navnet på Strittmatters hjemsted. Trilogien, som ble oversatt til flere språk, ble filmatisert av Jo Baier i 1998.

I 2012 kom Strittmatters selvbiografi, Nachrichten aus meinem Leben, som inneholder dagbokopptegnelser fra 1954-1973. Utgivelsen ble kritisert av anmeldere som mente at Strittmatter ikke var åpen og ærlig nok om sin egen kulturpolitiske rolle i DDR-tida (Strittmatter var for eksempel blant de forfatterne som ikke kritiserte utvisningen av Wolf Biermann i 1976).