Ernst Wiechert

Ernst Wiechert vokste opp i Masuria i Øst-Preussen. Han studerte i Königsberg (nå Kaliningrad) og arbeidet senere som lærer både i Königsberg og i Berlin. Under første verdenskrig var han soldat. Fra 1933 var han forfatter på heltid. I 1938 var han fange i konsentrasjonsleiren Buchenwald. Årsaken var hans kritiske tale Der Dichter und die Jugend (1933), sammen med ytterligere taler utgitt i 1945 under tittelen Reden an die deutsche Jugend, og at han protesterte mot fengslingen av pastor Martin Niemöller (1892–1984). Etter løslatelsen fra Buchenwald ble Wiechert overvåket av Gestapo og publiserte kun én roman i Tyskland før slutten av andre verdenskrig. I 1948 flyttet han til Sveits, hvor han døde i 1950.

Sentralt i Wiecherts forfatterskap står det enkle livet i Masuria i Øst-Preussen, som danner et sivilisasjonskritisk motstykke til samfunnsutviklingen, hans egne erfaringer fra krig og fangenskap, som blant annet viser seg gjennom motivet den hjemvendte («der Heimkehrer», et sentralt motiv i tyskspråklig litteratur særlig i perioden etter 1945): den som vender hjem etter å ha vært soldat eller i fangenskap og som forsøker å finne seg til rette i samfunnet igjen samtidig som vedkommende følger sitt moralske kompass. Verket gjennomsyres av Wiecherts kritikk av nasjonalsosialismen, noe som medførte at forfatteren ble ansett som en moralsk instans både under og etter andre verdenskrig.

Sine erfaringer under første verdenskrig bearbeidet Wiechert i romanen Jedermann (1932, norsk oversettelse En av de navnløse (1938)) og i en rekke fortellinger. Med romanene Die Magd des Jürgen Doscosil (1932, norsk oversettelse Ferjemannen og hans kvinne (1940)) og Die Majorin (1934, norsk oversettelse Majorinnen (1937)) ble Wiechert kjent for et stort publikum. I romanen Das einfache Leben (1939) utspiller handlingen seg i Masuria og inneholder selvbiografiske trekk. Også i dannelsesromanen Die Jerominkinder (to bind, skrevet i 1940–1941, publisert i 1945), vender forfatteren tilbake til Øst-Preussen og forteller skjebnen til en bondefamilie i mellomkrigstiden. I selvbiografien Der Totenwald (skrevet i 1939, publisert 1946), Wiecherts mest betydningsfulle verk, bearbeider han sine egne opplevelser fra konsentrasjonsleiren Buchenwald.

Ernst Wiechert hørte til de forfatterne som forble i Tyskland da nasjonalsosialistene kom til makten i 1933, men som distanserte seg fra det nye regimet. Disse forfatterne sammenfattes i tysk litteraturhistorieskriving under begrepet Indre emigrasjon («Innere Emigration»). Mens enkelte av disse forfatterne i ettertid fikk kritikk for at de ikke hadde distansert seg tydelig nok, kan det ikke sies om Ernst Wiechert. Forfattere som Bertolt Brecht og Lion Feuchtwanger, som begge var i eksil, omtalte blant annet Wiecherts Rede an die deutsche Jugend som et betydningsfullt tidsdokument.

Ernst Wiechert var en mye lest forfatter i sin samtid. Selv om verkene hans (med få unntak) ikke var tilgjengelige under nasjonalsosialismen, var han kjent og aktet i eksilmiljøet. Også etter 1945 var interessen for forfatterskapet stort, på 1950-tallet var han en av Tysklands mest leste forfattere. Wiecherts politiske og moralske holdning spilte en vesentlig rolle i diskusjonene om begrepet Indre emigrasjon. Forfatterskapet er også et litterært minnesmerke over Øst-Preussen og livet der før 1945. I dag er det særlig Der Totenwald som leses.

Det eksisterer flere verkutgaver og biografier. Hans romaner er oversatt til en rekke språk, blant annet norsk.

• Tysklands litteratur

• Ernst Wiechert i Projekt Gutenberg (DE)
• Ernst Wiechert i Deutsche Biographie
• Den internasjonale Ernst-Wiechert-foreningen