Ernst Alfred Cassirer, tysk-jødisk filosof. Cassirer utarbeidet det som kalles "de symbolske formers filosofi", hvor filosofien er ment som grunnlag for forståelse av meningsdannelse og ytringsformer som kunst, vitenskap og religion. Cassirer er imidlertid bedre kjent for eksemplene han gir for å belyse disse temaene, og han oppfattes gjerne som nykantianer og idehistoriker. Hans filosofi finner gjenklang i arbeidene til filosofer som Susanne LangerJürgen Habermas og Kuno Lorenz, og gjennom sitt virke ved Warburg-instituttet har han fått stor betydning også for kunsthistorikeren Erwin Panofsky.

Ernst Cassirer var sønn av Jenny og Eduard Cassirer og gift med Toni Bondi. Ekteparet hadde barna Heinrich Walter (Heinz), Georg Eugen og Anna (Anne) Elizabeth.

Cassirer studerte først jus og litteratur, senere filosofi ved universitetene i Berlin, Leipzig, Heidelberg og igjen i Berlin (1892-96). Hans studier under Hermann Cohen i Marburg (1896-99) førte frem til doktorgrad (1899) med en avhandling om Descartes’ erkjennelsesteori.

Han bodde i Berlin (1903-19) der han fikk ansettelse som Privatdozent (1906) etter anbefaling av Wilhelm Dilthey. Cassirer ble snart kjent også utenfor Europa og ble tilbudt et gjesteprofessorat (1913) ved Universitetet i Harvard, som han imidlertid avslo. Han ble ansatt som professor ved Universitetet i Hamburg (1919) og var universitetets rektor (1930-33) til han ble tvunget til å emigrere.

Cassirer feiret sin sekstiårsdag i eksil i Oxford, men bosatte seg snart i Sverige (1934-41). Der bodde han først i Uppsala, men flyttet til Göteborg da han ble ansatt som professor ved Göteborgs Högskola (1935); han fikk svensk statsborgerskap i 1939. Samme år som han gikk av for aldersgrensen (1940) ble Cassirer invitert til et gjesteprofessorat ved Yale UniversityNew Haven. På grunn av den stadig mer usikre situasjonen i Europa forlot han Sverige året etter; høsten 1941 underviste han ved Yale og ble der til 1944. Cassirer flyttet så til New York der han var gjesteprofessor ved Columbia University fra juli 1944 til sin død i april 1945.

I anglo-amerikansk tradisjon regnes Cassirer som idéhistoriker. Det har å gjøre med at han i hovedsak ble kjent gjennom oversettelser og ikke gjennom tekster på originalspråket tysk. I det kontinentale miljøet i Europa omtales han vanligvis som nykantianer. Det forklares med at han først og fremst ble kjent for sine erkjennelsesteoretiske skrifter.

Cassirer er så godt som ikke omtalt i Tyskland i perioden fra han emigrerte og frem til Cassirerforskningen kom i gang for alvor på 1970- og 80tallet. Han er kjent i Øst-Europa, Sør-Amerika og i Østen, han er oversatt til alle hovedspråk og kommentarer publiseres i økende grad over hele verden. I dag er forskningen hjulpet ved at alt som er utgitt på trykk er samlet i Die Hamburger Ausgabe der Werke Ernst Cassirers (26 bind og CD-ROM, 1998-2007) og at etterlatte manuskripter og brev er samlet i Nachgelassene Manuskripte und Texte (18 bind og CD-ROM, 1995-2009).

I norsk oversettelse foreligger Et essay om mennesket (oversatt fra An Essay on Man av Eva Wyller, 1965) og Kulturvitenskapenes logikk: fem studier (oversatt fra Zur Logik der Kulturwissenschaften av Åsmund Birkeland og Dag Østerberg, 1994). Dessuten bør artikkelsamlingen Forms of Knowledge and Sensibility. Ernst Cassirer and the Human Sciences (redigert av Gunnar Foss og Einar Kasa, 2002) være nevnt fordi artiklene i boken ble lagt frem på en konferanse i Trondhjem som ledd i et forskningsprosjekt ved NTNU i 1999.

Hovedverket er det tre bind store Philosophie der symbolischen Formen (bd. I: Die Sprache, 1923; bd. II: Das mythische Denken, 1925; bd. III: Phänomenologie der Erkenntnis, 1929.) Tittelen på verket må ses i historisk sammenheng. I første halvdel av 1800-tallet får hermeneutikken nye bruksområder. Den ses ikke lenger som en hjelpedisiplin under andre fag, men benyttes til studier av mulighetsbetingelsene for symbolsk kommunikasjon. Man spør altså ikke lenger om hvordan man skal lese, men hvordan i det hele tatt kommunikasjon er mulig. Vendingen legger grunnlaget for navnevalget; de symbolske formers filosofi er en fenomenologisk studie av meningsdannelse og meningsformidlingens former. Dette fremgår av Cassirers egne uttalelser: Symbolproblemet, dvs. det å forstå mening, dukker opp i alle filosofiske disipliner og utgjør derfor et enhetlig tema som står sentralt i den systematiske filosofi.

Hovedverket bygger på forskningsresultater han la frem i Substanzbegriff und Funktionsbegriff (1910). I Die Sprache tar han til motmæle mot Marburgerskolens syn på matematisk-naturvitenskapelig erkjennelse som prototyp for vårt verdenssyn og vår selvforståelse. Han legger isteden grunnlaget for en generell teoretisk analyse av åndelige funksjoner og uttrykksformer. Cassirer bruker ordet "Geist", som kan oversettes til engelsk med spirit (= ånd) og mind (= bevissthet); det er vanlig å velge "ånd" i betydningen "spirit" for å unngå at uttrykket forveksles med bevissthetsfilosofiens terminologi.

Cassirers argument er at naturvitenskapelig begrepsdannelse ikke er mer enn et særtilfelle. Alle formene må ses under ett som ledd i én problemsammenheng, nemlig: som en verden av betydninger. Målet for åndelig aktivitet er å omdanne en verden av innholdsløse inntrykk, der ånden synes å være fanget, til en verden av åndelig uttrykk.

Men de tre bøkene må også holdes fra hverandre. For mens de to første bøkene, Die Sprache og Das mythische Denken, er viet begrepsdannelsens funksjon i språk, religion og myte, behandler Phänomenologie der Erkenntnis de formene der meningsforståelse overhode kommer til uttrykk. Cassirer kaller disse formene Ausdruck (uttrykk), Darstellung (fremstilling) og Bedeutung (betydning). De tilkjennegir urfenomenet symbolsk pregnans.

Man har ment at Cassirer med dette utvider erkjennelsesteorien ettersom begrepsteorien som han utviklet i Substanzbegriff und Funktionsbegriff, jo nettopp bygger på betydningslæren. Imidlertid forutsetter ikke bare begrepsteorien, men erkjennelsesteorien i sin helhet en filosofisk teori om meningsforståelse. «Vi må», sier Cassirer, «forstå erkjennelsesproblemet og sannhetsproblemet som særtilfeller av betydningsproblemet». Med dette tar han ikke bare avstand fra Marburgerskolens nykantianske erkjennelsesteori; ifølge Karl-Otto Apel «transformerer» han transcendentalfilosofien.

Cassirers ledemotiv er således ikke erkjennelsesteoretisk, men mulighetsbetingelsene for forståelse av uttrykk, fremstilling og betydning. Transcendentalfilosofien behandler nettopp mulighetsbetingelsene for forståelse og bruk av tegn.

  • Ernst Cassirer: An Essay on Man, 1944.
  • Heinz Paetzold: Ernst Cassirer – Von Marburg nach New York, 1995.
  • Foss, Gunnar & Eivind Kasa, red.: Forms of knowledge and sensibility : Ernst Cassirer and the human sciences, 2002
  • Friedman, Michael: A parting of the ways : Carnap, Cassirer, and Heidegger, 2000
  • Krois, John Michael: Cassirer : symbolic forms and history, 1987
  • Schilpp, Paul Arthur, red.: The philosophy of Ernst Cassirer, 1949
  • Vestens tenkere, b. 3, 1993
  • Eggers, Walter & Mayer, Sigrid: Ernst Cassirer : An Annotated Biblography, 1988

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.