Ernst Toch

Toch vokste opp i Wien. Som barn fikk han klaverundervisning av pianisten Ida Mikolasch. Han viste tidlig interesse for Mozarts musikk, noe som også skulle prege hans tidlige komposisjoner. Femten år gammel fikk han undervisning på konservatoriet i Wien av Robert Fuchs (1847–1927). Fuchs var læreren til blant andre Gustav Mahler (1860–1911), Hugo Wolf (1860–1903) og Jean Sibelius (1865–1957). Studiet varte kun i ett år, fra 1902–1903.

I tillegg til musikken hadde Toch også interesse for andre fag. Han studerte filosofi ved universitetet i Wien og medisin ved universitetet i Heidelberg.

Under studiene fortsatte han å komponere, i første omgang strykekvartetter i Mozarts stil. Kvartett nr. 6. i a-moll op. 12, komponert 1905, ble fremført i 1909, samme år som Toch begynte å studere musikk ved Dr. Hoch's Konservatorium i Frankfurt am Main. (1909–1913). Oppførelsen var resultat av at Toch hadde vist kvartetten til Arnold Rosé (1863–1946) leder for Rosé-kvartetten. I 1909 vant hans Kammersymfoni i F-dur (1906) Frankfurt am Mains Mozart-pris. Fra da av begynte Toch for alvor å rette seg inn mot komposisjonsgjerningen.

Toch vant Mendelssohn-Bartholdy-prisen og hjembyen Wiens komposisjonspris fire år på rad. I 1913 ble han utnevnt til lærer i klaver og komposisjon ved musikkhøyskolen i Mannheim. I 1921 avla Toch doktorgrad i musikkvitenskap ved universitetet i Heidelberg, og i 1923 utga han boken Melodielehre (Melodilære). Han fortsatte å undervise i Mannheim fram til 1928. Etter dette flyttet Toch og hans familie til nye oppgaver i Berlin. Han underviste her blant annet i klaver og komposisjon fram til 1933. Tiden i Mannheim og Berlin resulterte i stor komposisjonsaktivitet. Toch skrev i disse årene flere verker som alle er fremragende eksempler på tidens Neue Sachlichkeit (nysaklighet). Barneoperaen Die Prinzessin auf der Erbse op. 43(1927) har holdt seg på repertoaret fram til i dag.

Tochs komposisjonsstudier startet med at han skrev av en rekke av Mozarts strykekvartetter. Hans første verker var da også kvartetter som kan karakteriseres som Mozart-pastisjer. Snart kom imidlertid Johannes Brahms til å framstå som en betydelig inspirasjonskilde. Men Tochs musikalske stil utviklet seg etter hvert bort fra det romantiske mot et mer moderne og mindre tonalt avhengig tonespråk.

Etter første verdenskrig, fra og med Strykekvartett nr. 9 i 1919, viser hans musikk innflytelser fra ekspresjonisme og Neue Sachlichkeit, med tidstypiske genre som Zeitoper («samtidsopera») og Gebrauchsmusik («bruksmusikk»).

I årene 1920–1933 ble Toch regnet blant tidens fremste komponister og var representert på de fleste festivaler for samtidsmusikk. En nyvinning som gjerne tilkjennes Toch, er bruken av talekor. Hans Fuge aus der Geographie (Geografisk fuge) (1930), et talekor skrevet som en firstemt fuge over geografiske navn, har beholdt sin popularitet fram til i dag.

Tochs senere komposisjonsvirksomhet viser ingen vesentlige endringer når det gjelder de stilistiske og uttrykksmessige trekk. Av hans syv symfonier går det fram at han formmessig forholder seg fritt. Til tross for omfattende bruk av kromatikk, forblir Tochs musikk forankret i det tonale.

• klassisk musikk
• filmmusikk

• Jack Docherty, Konrad Hopkins: «Der vergessenste Komponist des 20. Jahrhunderts: Ernst Toch», i Filmharmonische Blätter. 6 juni 1987, s. 25-27
• Elisabeth Stratka, Andreas Kloner: «Ich bin der meistvergessene Komponist des 20. Jahrhunderts. Porträt über den österreichischen Komponisten Ernst Toch». ORF-Radiofeature, 2003, 54 min.