Ernst Lubitsch

Ernst Lubitsch var en tysk-amerikansk filmregissør.

Han begynte som skuespiller i 1911 hos Max Reinhardt, filmdebuterte som skuespiller i 1913, og regisserte snart sine egne filmer. Han fikk et gjennombrudd med Die Augen der Mumie Ma (1918), og viste sitt talent for elegant satire i Die Austerprinzessin (1919).

Historiske filmer som Madame du Barry (1919) og Anna Boleyn (1920) åpnet døren til Hollywood, hvor han tilbrakte resten av sin karriere. Her fikk han umiddelbar suksess med lystspill som Forbidden Paradise (1924) og Lady Windermere's Fan (1925), og han mestret overgangen til lydfilm uten større problemer. Hans første lydfilm, The Love Parade (1929), var en av de første egentlige filmmusikalene, og dens kinosuksess banet veien for denne sjangeren i 1930-årene.

Det alvorlige antikrigsmelodramaet Broken Lullaby (1932) ble et unntak i hans produksjon. Blant mange populære filmer i 1930-årene kan nevnes Design for Living (Kjærlighet på ny fasong, 1934), The Merry Widow (Den glade enke, 1934) og Trouble in Paradise (Svindlere i paradis, 1936). En stor suksess ble Ninotschka (1939), med Greta Garbo.

I krigsårene laget han to av sine beste filmer, den lune komedien The Shop Around The Corner (1940) med Margaret Sullavan og James Stewart, og satiren To Be or Not To Be (Å være eller ikke være, 1942) med Jack Benny og Carole Lombard, hvor han drev gjøn med nazismen. Komediefabelen Heaven Can Wait (Himmelen kan vente, 1943) hadde Don Ameche som synder på vei til helvete.

Lubitsch hadde et spesielt talent for å formidle sine skikkelsers livsstil gjennom vittige situasjoner og replikker, og hans karakteristiske ironiske tone – «the Lubitsch touch» – sikret ham en enestående popularitet både hos publikum og kritikere.

I 1946 ble han tildelt en spesiell Oscar-pris for sitt bidrag til filmkunsten. Tidligere var han blitt Oscar-nominert for beste regi på The Patriot (1928).