Ernesto Halffter, spansk dirigent og komponist, var en av de viktigste spanske komponistene på 1900-tallet. Halffter var en usedvanlig idé-rik komponist, eklektiker i sin grunnholdning og elev av blant andre Manuel de Falla, en av sin tids største spanske komponister samt av Maurice Ravel.

Halffter begynte sin utdannelse ved Colegio Alemán i Madrid og viste tidlig stor musikalitet. Hans første komposisjoner så dagens lys da Halffter var bare seks år gammel. Han studerte klaver med ungareren Fernando Ember og harmonilære med Fransisco Esbrí. I 1922, da Halffter var 17 år gammel, fremførte Ember flere av hans klaverstykker, blant andre de tre stykkene som inngår i «Crepúsculos». «Crepúsculos» er et tidlig verk komponert i 1920, da Halffter var 15 år gammel, og består av tre lyriske stykker. Det viser tydelig kompositoriske evner. Det første, «El viejo reloj del castillo» (’Den gamle borg-klokken’), er en legende inspirert av den romantiske dikteren Gustavo Adolfo Béquer. Det andre, «Lullaby», peker mot Paris og reflekterer en form for impresjonisme som Halffter skulle lære å kjenne ennå bedre senere. Det tredje stykket, «Una ermita en el bosque» (’Hytten i skogen’), har en landlig atmosfære ikke fjernt fra den man finner hos Enrique Granados.

1922 kom Halffters «Marche joyeuse», et verk full av sjarm og i linje med det kunstneriske uttrykk som man finner hos diktere og kunstnere som García Lorca (1898–1936), Luis Buñuel 1900–83), Salvador Dalí (1904–89), Gerardo Diego (1896­1987) og Vincente Aleixandre (1898–1984). I 1922 forelå «Homenajes», en suite for fiolin, cello og klaver. Da Halffter i 1923 viste suiten til Manuel de Falla, ble de Falla både imponert og begeistret. Med dette begynte et langt vennskap som blant annet førte til at Halffter kom til å studere med de Falla. De Falla tok vanligvis ikke studenter, men han fant at Halffter var så begavet at han ville hjelpe ham. De Falla hjalp ham også igang som dirigent ved å få ham ansatt som dirigent for det ny-etablerte «Orquesta Bética de Cámara» i Sevilla i 1924.

I 1925 kom Halffters gjennombruddsverk, «Sinfonietta», et verk med fire satser: Pastorella, Adagio, Menuett og Allegro giocoso. Det er et neo-klassisistisk verk med symfoniske trekk såvel som elementer fra concerto-grosso-formen. Adagio-satsen har en religiøs-kirkelig grunntone, mens de tre andre satsene er fulle av spansk humør og solskinn. Concerto-grosso-formen er tydelig med sine mange soloer for både strykere og blåsere. Verket ble belønnet med Premio Nacional de Música (Halffter fikk prisen på nytt i 1983 for sitt betydelige bidrag til spansk musikk), samt et stipendium og et anbefalingsbrev fra de Falla til Maurice Ravel.

Stipendiet gjorde det mulig for Halffter å studere i Paris 1926–28. Under oppholdet stiftet Halffter bekjentskap med musikk av Francis Poulenc (1899–1963), Georges Auric (1899–1983) og Darius Milhaud (1892–1974) og andre medlemmer av gruppen «Les Six». Han studerte også komposisjon med Maurice Ravel (1875–1937). Det var på denne tiden, i 1926, at Halffter begynte på sin klaversonate – «Sonata per pianoforte» – et verk han arbeidet på i seks år. Den er beskrevet som en moderne Domenico Scarlatti-sonate komponert i samme ånd som den spanske cembalo-skolen. I 1927–28 kom en-akts-balletten «Sonatina», en ballett som viser påvirkning fra de Fallas «Den tresnutede hatt», men samtidig også en neo-klassisk innflytelse fra Stravinskij og Ravels glittrende bruk av orkestret.

Mellom 1927 og 1934 kom blant andre en strykekvartett (1930) samt tre samlinger sanger med klaver – «Dos canciones» (1927), «L'hiver de l'enfance» (1928–34) og «Canciones del niño de cristal» (1931–34). Halffter var på denne tiden blitt medlem av «Grupo de los Ocho» (’Gruppen av de åtte’), en litterær og musikkinteressert gruppe som kom til å dominere spansk musikk frem mot midten av 1930-tallet. 1932 dirigerte han flere konserter i Teatro Colón i Buenos Aires i Argentina, i Lima i Peru og i HavannaCuba. I 1934 ble han direktør ved konservatoriet i Sevilla og i 1936 flyttet han til Lisboa og ble boende der til etter andre verdenskrig. Her komponerte han operaen «La muerte de Carmen», et verk han ikke fikk fullført. I Lisboa komponerte han også «Rapsodia Portuguesa», en konsert for klaver og orkester sterkt influert av fransk impresjonisme og portugisisk folklore. I 1942 ble Halffter utnevnt til professor ved Instituto Español i Lisboa. Da de Falla døde i 1946, fullførte Halffter de Fallas ufullførte kantate «Atlántida»; det forelå ferdig i 1962. I 1943 skrev Halffter scenemusikken til Carlos Salvagems «Dulcinea», et verk han også arrangerte som symfonisk suite.

Fra 1956 til begynnelsen av 1970-tallet bodde Halffter i Milano. Før han flyttet til Milano, komponerte han i 1952 «Fantasía española» for cello og klaver (1952). I Milano kom «Canticum elegiacum in memoriam Petri Polignac» for solist, kor og orkester (1964), «Psalmi» for kor og orkester (1967), konsert for gitar og orkester (1969) og «Madrigalesca» for gitar (1969). Etter å ha flyttet tilbake til Madrid, komponerte Halffter i 1974 en hyllest til sin venn Salvador Dalí – «Homenaje a Salvador Dalí» – for trumpeter, slagverk, tenor, klaver og blandet kor.

Halffter har også komponert musikk til en rekke filmer. Han ble medlem av «Real Academia de Bellas Artes de San Fernando» i 1971 og har mottatt flere større priser og utmerkelser.

Møtet med Manuel de Falla i 1923 ble for den unge Halffter helt avgjørende. Han ble de Fallas elev og nære venn og tok grunnleggende musikalske inntrykk fra sin lærer – for eksempel er en-akts balletten «Sonatina» besjelet av et av de Fallas fremste verk, «Den tresnutede hatt». Det ble dessuten, som også nevnt, Halffter som etter de Fallas død i 1946 kom til å fullføre de Fallas kantate «Atlántida».

Selv om Halffters musikk kan sies å ha to stilistiske hovedtrekk – det nasjonale spanske i tillegg til inflytelsen fra Domenico Scarlatti – så fins det trekk fra flere andre komponister og retninger. Dette gir hans musikk noen ganger et utvelgende og eklektisk preg, et forhold som er gjennomgående for hele hans produksjon. Stilistisk gikk Halffter aldri bort fra dette eklektiske preget.

Det er derfor vanskelig å angi klare stilistiske perioder i hans musikk. Allerede «Marche joyeuse», som ble uroppført i 1922, viser et verk full av sjarme og moderne esprit med en smart og sinnrik anvendelse av bitonalitet kombinert med en rik variasjon av rytmer. «Sinfonietta» fra 1925 viser påvirkningen fra Domenico Scarlatti, en komponist som har vært til svært stor inspirasjon for spansk musikk. «Sonata homenaje a Scalatti» fra 1985 viser en musikalsk form som har forbilder blant italienske musikere ved det spanske hoff på begynnelsen av 1700-tallet, men som i Halffters versjon er ikledd et neo-barokk estetisk uttrykk tilpasset det 20. århundrede. Et av Halffters største klaververk, «Sonata per pianoforte» komponert 1926–32, er tydelig inspirert av den spanske cembalo-skolen og anses som en moderne variant av Domenica Scarlatti. Samtidig finner man spor av Manuel de Falla. Men Halffter siterer i sonaten også fra ett av Enrique Granados’ verk med sin påvirkninger fra både Goya og Scarlatti. Slik blir sonaten også en hyllest til en eldre kollega som han hadde stor respekt for.

Foruten å være inspirert av de Falla er en-akts balletten «Sonatina» fra 1928 også påvirket av Igor Stravinskys neo-klassisisme. Det kan man blant annet se av økonomisering med virkemidlene samt av den noe tørre måten å foreta harmoniske overganger på. Ravels geniale og glitrende anvendelse av orkestret avspeiler seg i Halffters raffinerende orkesterbruk.

Klaverstykket «L’espagnolade» fra 1937 er et lite fyrverkeri av en ironisk pasodoble, en sjarmerende, men energisk, livlig og sensuell imitasjon av en andalusisk musikkform som blomstret midt på 1800-tallet. Pasodoble anses å være Spanias nasjonaldans og viser at Halffter behersket et nasjonalt og moderne musikalsk uttrykk til fulle. Ikke minst kommer dette også til uttrykk i «Rapsodia portuguesa» for klaver og orkester fra 1938, der man, som allerede nevnt, finner både fransk impresjonisme og portugisisk folklore.

Som en stilistisk kontrast kom klaverstykket «Gruss» 1940, et stykke som Halffter aldri publiserte – han så det som uviktig og trodde ikke at han ville bli tatt på alvor. Det er komponert i den tyske lied-tradisjonen og preges av et musikalsk uttrykk som man finner hos Mendelssohn, Schumann, Gade og Grieg. Sammen med alle andre verk Halffter komponerte, viser dette stykket den store stilistiske spennvidde han hadde.

  • Sonatina – ballett (1928)
  • Dulcinea – libretto C. Salvagem (1944)
  • La blanca paloma – ballett (1952–53)
  • Entr’acte – kammeropera (1964)
  • Sinfonietta – fiolin, cello, kontrabass og orkester (1925)
  • Cavatina (1934)
  • Amanecer en los jardines de España (1937)
  • Rapsodia portuguesa – klaver og orkester (1937–40)
  • Suite de Dulcinea (1944)
  • Konsert for gitar og orkester (1969)
  • Oda a S. S. Juan Pablo II (1983)
  • Automne malade – sangsolister og orkester (1926)
  • Seis canciones portuguesas (1940–41)
  • ’Canticum elegiacum in memoriam Petri Polignac, praeclarissimi Principis’ – kor og orkester (1967)
  • ’Los gozos de Nuestra Señora’ – seks solister, kor og orkester (1970)
  • Oratorium – blandet kor (1935)
  • Himno de los Legionarios de Cristo (1969)
  • Cuatro piezas religiosas (1974)
  • Nocturno y Serenata de Don Quijote a la enamorada Altisidora (1981)
  • Cinco canciones de Heine (920)
  • Dos canciones (1923)
  • L’Hiver de l’enfance (1928–35)
  • Señora (1938)
  • Canto inca (1944)
  • Cuatro canciones españolas (1945)
  • Balada amarilla (1950)
  • Alhambra y tú (1954)
  • L’Hommage à Salvador Dalí (1974)
  • Hommages. Petit suite pour trio – fiolin, cello, klaver (1922)
  • Sonatina-fantasía (1923)
  • Tres preludios románticos – 4 fioliner (1924)
  • Canzone e pastorela – cello og klaver (1934)
  • Fantasía española – cello og klaver (1953)
  • Madrigal – fiolin og klaver (1969)
  • Pastorales – fløyte og cembalo/klaver (1973)
  • El cuco – klaver (1911)
  • Crepúsculo. Tres piezas líricas – klaver (1920–21)
  • Serenata, Valse, Petit marche – 4-hendig klaver (1923)
  • Peacock Pie. Tres piezas para guitarra – gitar (1923)
  • Sonata per pianoforte (1926–32)
  • L’Espagnolade – klaver (1937)
  • Gruss – klaver (1940)
  • Llanto por Ricardo Viñes – klaver (1940)
  • Dos canciones cubanas – klaver (1945)
  • Tiento – orgel (1973)
  • Preludio y Danza – klaver (1974)
  • Homenaje a Joaquín Turina – klaver (1988)
  • Homenaje a Rodolfo Halffter – klaver (1988)
  • Carmen (1925)
  • Bambú (1945)
  • Don Quijote de la Mancha (1948)
  • El amor brujo (1949)
  • Historias de la radio (1954)
  • También hay cielo sobre el mar (1955)
  • La mujer del otro (1967)
  • Los gallos de la madrugada (1970)
  • Sandved (K.-B.), «El mundo de la música», Espasa Calpe, Madrid, 1962.
  • Salazar (Adolfo), «La música contemporánea en España y sus problemas», Ethos-Música, Universidad de Oviedo, 1982
  • Casares (Emilio), «La música en la generación del 27, homenaje a Lorca 1915-1939», Ministerio de la Cultura, Instituto de las Artes Escénicas y de la Música, Madrid, 1986.
  • Acker, Yolanda: «Ernesto Halffter, his life and piano works prior to the spanish civil war»,  University of Melbourne, 1992.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.