Eritrean Peoples' Liberation Front

EPLF, Det eritreiske folkets frigjøringsfront, var den viktigste bevegelsen i Eritreas frigjøringskamp. Den hadde hovedansvar for løsrivelsen av Eritrea fra Etiopia i 1991 og landets endelige selvstendighet i 1993. Etter Eritreas selvstendighet skiftet bevegelsen navn til  People's Front for Democracy and Justice (PFDJ).

EPLF ble dannet tidlig på 1970-tallet etter en splittelse i Den eritreiske frigjøringsfronten (ELF). Denne splittelsen førte til etableringen av Det eritreiske folkets frigjøringsfront-Ubel, ledet av Issaias Afewerki, og som i 1972 allierte seg med Den eritreiske frigjørings styrken-folket frigjørings styrke (The Eritrean Liberation Forces-People's Liberation Forces). I 1976 gikk disse gruppene sammen og dannet EPLF. ELF var den første eritreiske frigjøringsbevegelsen, og mens den hovedsakelig bestod av pastorale muslimer fra Eritreas lavlands-områder, var EPLF på sin side dominert av folk fra høylandet med kristen bakgrunn. Splittelsen førte til væpnede kamper mellom de to grupperingene, noe som resulterte i svekkelse av ELF og dominans av EPLF. Kamper mellom ELF og EPLF blusset opp igjen på begynnelsen av 1980-tallet, hvor resultatet ble at ELF ble ytterligere marginalisert - og tvunget til å operere ut fra Sudan.

EPLF var ideologisk en marxistisk bevegelse. I tillegg til å kjempe for Eritreas uavhengighet, hadde EPLF også som formål å reformere det eritreiske samfunn. Dette inkluderte blant annet forbedring av bøndenes vilkår, økt kjønnslikestilling og kamp mot økonomiske ulikheter mer generelt. Det ideologiske programmet var samtidig relativt pragmatisk, og man arbeidet hele tiden for å tilpasse de marxistiske idealene til lokale eritreiske forhold.  Slik ideologisk pragmatisme ble særlig tydelig fra 1986, da EPLF forlot mye av sin marxistiske arv. 

EPLFs øverste organ var Partikongressen, mens den daglige administrasjon ble ivaretatt av bevegelsens Executive Committee. Den første Partikongressen ble avholdt i 1977, hvor spørsmålet om lederskap og ideologisk profil ble vedtatt. Den andre Partikongressen var i 1987, og her signaliserte ELPF en åpnere holdning til ELF og andre eritreiske frigjøringsbevegelser. Denne Partikongressen valgte også  Issaias Afewerki som bevegelsens generalsekretær. Andre sentrale skikkelser i EPLFs lederskap var  Ali Said Abdella, Sebhat Ephrem, Petros Solomon, Mesfin Hagos, og Ramadan Nur. 

EPLFs var en svært disiplinert og effektiv geriljabevegelse, med et avansert støtteapparat. Dette inkluderte blant annet en rekke undergrunns-sykehus, skoler, og en utviklet sivil-adminstrasjon. Et annet av EPLFs særpreg var den høye andelen av kvinnelige geriljakrigere. Det er anslått at disse utgjorde  30 % av bevegelsen. EPLF opplevde betydelig militær fremgang fra tidlig på 1980-tallet. Seieren over de etiopiske styrker under Etiopias Røde Stjerne Offensiv (1981-1982) var spesielt viktig, hvor EPLF sikret seg verdifullt militært utstyr fra den etiopiske hæren. Dette gjorde det mulig for EPLF å stadig utvide sitt territorium, og sammen med Tigray People's Liberation Front (TPLF) maktet bevegelsen å styrte det etiopiske regimet i 1991, og sikre Eritreas uavhengighet. 

Etter frigjøringen i 1991 dannet EPLF en overgangsregjering og stod bak en folkeavstemning som sikret Eritreas formelle uavhengighet i 1993. Den tredje og siste Partikongressen ble avholdt i 1994 i Asmara. Her ble det vedtatt å omforme EPLF fra en militær organisasjon til et politisk parti som fikk navnet People's Front for Democracy and Justice (PFDJ). Issaias Afewerki fortsatte som det nye partiets leder og tok vervet som Eritreas første president. 

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.