Erik Leidzén, svensk-amerikansk komponist, arrangør og dirigent, en av de mange gode komponister og arrangører for blåseorkester med utgangspunkt i Frelsesarmeen.

Erik tilhørte en familie hvor Frelsesarmeen stod sentralt og han var hele livet knyttet til den på en eller annen måte. Han begynte å spille ess-kornett da han var seks år og fortsatte snart på fløyte, fiolin og piano. Da han var ni år hadde familien, moren og de tre barna (faren var død før han ble født), blitt forflyttet til Danmark og Erik ble uttatt til deltagelse på flygelhorn i Frelsesarmeens Dansk Stabsorkester.

14 år gammel forlot han skolen for å arbeide som kasserer på Frelsesarmeen i København, før han returnerte til Sverige med den svenske stabsmusikken. Etter å ha forsøkt seg en tid som sjømann, fikk han stipend til Kungliga Musikhögskolan i Stockholm, der han studerte orgel fra 1911 til 1914. Året etter, visstnok for å slippe militærtjeneste, emigrerte han til Amerika og er snart på plass i Frelsesarmeens No 2 Corps Band i New York. Han tar også imot elever privat og arbeider i Schirmers forlag før han i 1919 flytter til Jamestown, New York, og overtar ledelsen av Corps No 2-musikkorpset der. Hans svenske kone Valborg, som han giftet seg med i 1916, hadde dårlig helse, så de returnerte til Sverige. Hun døde i 1923, og Leidzén avsluttet sitt arbeid som skribent for Krigsropet og reiste tilbake til USA, der han giftet seg med en annen svensk pike, Maria.

I 1923 ble Leidzén utnevnt til dirigent for New England Stabsmusikk i Boston, og dette korpset ble snart et av de beste i hele Frelsesarmeen. Han var der i tre år, før han igjen er på plass i New York, der han underviser privat og dirigerer forskjellige brassband innen Armeen, deriblant National Capital Band i Washington DC, inntil 1933. Da ryker han uklar med øverste lederen av Frelsesarmeen, Evangeline Booth, om et musikalsk spørsmål, og deretter er hans virksomhet for armeen sterkt redusert.

I arbeidet for armeen var det vesentlig musikk for brassband han skrev, i tillegg til sanger, solostykker og religiøs musikk. Fra 1933 blir Leidzén tilknyttet musikkorpset til Edwin Franko Goldman som komponist og arrangør, og han viser like stor dyktighet som arrangør/komponist for symfonisk blåseorkester. Goldman bestilte arrangementer/transkripsjoner av kjente klassiske verk, og Leidzén leverte av slik kvalitet og kvantitet at det ga ham internasjonal berømmelse. Ved siden av underviste han på forskjellige musikkskoler og universiteter, blant annet på den berømte Interlochen Music Camp om sommeren. I 1928 ble han amerikansk statsborger.

I 1947 blir han delvis tatt inn igjen i varmen i Frelsesarmeen, - en slik dyktig "bror" kan de ikke la gå helt fra seg. Arbeidsmengden økte og komposisjoner og arrangementer blir mange, alle viser en stor forståelse for klang og skjønnhet, da mange av Armé-stykkene hans har utgangspunkt i religiøs musikk. Hans arrangementer for Goldman tar for seg de største musikkverk, og alt blir dyktig omsatt til det nye medium. Han skriver selv også korverk, kammermusikk, sanger og solostykker, alle typer musikk. Alt like dyktig utført, men det hevdes at han var en større arrangør enn komponist.

Leidzén var ikke bare et musikalsk geni, men også en dyktig tegner/maler og forfatter, og han snakket flere språk flytende. Hans fine vesen og væremåte skaffet ham mange venner, og han var meget populær som gjestedirigent og dommer i musikkonkurranser. Han skal også ha vært ekstremt selvdisiplinert, og det fortelles at han aldri var syk, aldri hadde hodepine, aldri hull i en tann, aldri mistet en øvelse eller kom for sent til en opptreden.

I desember 1962 fikk han slag og døde, etter to dagers sykeleie, rett før jul.

Han var arrangør for over 30 amerikanske forleggere. Og det er en kjennsgjerning at han var en meget nyttig arrangør for Goldman, også når det gjelder Goldmans egne komposisjoner. Ofte hadde Leidzén bare noen skisser å gå ut fra, og det samme gjelder musikk av Ernst Williams der det sies at Leidzén var "ghost-writer" for hans c-moll symfoni.

Av hans egne komposisjoner for janitsjarorkester er hans to svenske rapsodier ofte fremført, sammen med en rekke marsjer og annen underholdningsmusikk. I 1950 kom hans bok "An Invitation to Band Arranging" - ingen kunne skrive om dette bedre enn han.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om eller kommentarer til artikkelen?

Kommentaren din vil bli publisert under artikkelen, og fagansvarlig eller redaktør vil svare når de har mulighet.

Du må være logget inn for å kommentere.