Foreldre: Språklærer og translatør Lars Lea (1861–1940) og Anna Bertine Magnussen (f. 1862).
Gift 1) 17.8.1916 med Hilda Constance Montgomery f. Connor (1.1.1889–13.10.1960), datter av sanitetsmajor Thomas Connor, enke etter Morris Wilson Montgomery; 2) 1961 med Hildur Augusta Sørensdatter Tyssedal (Tyssekvam) (6.8.1916–), datter av gårdbruker Søren Tollaksen Tyssedal (1893–1982) og Riborg Arentz Smidt Olsdatter Tyssekvam (1894–1986).
Erik Grant Lea var en norsk skipsreder og spekulant, en av jobbetidens mest myteomspunne skikkelser.
Han drev rederivirksomhet fra 1915 og disponerte etter hvert ti dampskipsselskaper. I 1917 opprettet han Leas Assuranceselskap A/S og Leas Aktie- & Bankierforretning A/S. Eirik Grant Lea gikk konkurs i 1920-årene og drev siden Gjølanger Bruk i Dalsfjorden i Sunnfjord.
Erik Grant Lea vokste opp som femtemann i en søskenflokk på åtte. Faren var en noe eksentrisk språklærer og translatør, som i ungdommen hadde vært i USA og vervet seg til kavaleriet. Et skyteuhell kostet ham det ene benet, og han vendte tilbake til Bergen. Lars Lea eller «Lea med beinet», som han ble kalt, glemte ikke USA. Nesten alle barna fikk mellomnavn knyttet til mer eller mindre kjente amerikanere. Erik fikk mellomnavnet Lawrence Grant etter farens kompanisjef i kavaleriet, sønn av general og president Ulysses Grant.
Lea gikk på Hambros Skole, men mistrivdes og sluttet 14 år gammel. I stedet underviste faren ham i språk og handelsfag. 16 år gammel begynte han som kontorist, først i et trelastfirma i Bergen, senere i en agentforretning. I 1910 ble han ansatt hos Kjær & Isdahl, som drev allsidig shippingvirksomhet. Han avanserte til kontorsjef i firmaet, og i 1914 kjøpte han sitt første dampskip, Robert Lea, oppkalt etter broren døde i 1910. Skipet var bygd i 1897 og forliste på sin første tur på reise fra Bergen til Liverpool med stykkgods. Forsikringen gjorde at Lea kom fra det med gevinst.
Våren 1915 etablerte Lea seg som rederidisponent, og i årene 1915–1916 ble en rekke mindre og eldre dampskip til en samlet verdi av om lag 30 millioner kroner kjøpt og solgt. På høyden disponerte Lea ti dampskipsselskaper samtidig med en samlet aksjekapital på rundt 12 millioner kroner, og det ble sagt at alt han tok i, ble til gull. Skipene ble organisert som enkeltskipsaksjeselskaper med Erik Grant Lea som disponent. Lea og slektningene hans hadde forholdsvis små aksjeposter i selskapene. I selskapet Dina Lea hadde for eksempel Lea og hans familie bare 28 av i alt 750 aksjer. De øvrige var fordelt på vel 340 aksjonærer.
Dette brakte Lea i en utsatt posisjon. Enkelte aksjonærer forlangte stadig større utbytte og prøvde gjennom organisert opptreden å tvinge kravet gjennom. Andre rederidisponenter fisket i rørt vann, organiserte oppkjøpsaksjoner og overtalte aksjonærene til å støtte krav om disponentskifte. Disponentfirmaet Bjørnstad & Brækhus var blant de mest aggressive. I 1917 slo de til gjennom Bergen Lloyd med en kapital på 8 millioner kroner, og i løpet av kort tid var seks Lea-selskaper kjøpt opp og Lea skiftet ut som disponent.
Lea hadde imidlertid flere ben å stå på. 1. januar 1917 opprettet han Leas Assuranceselskap A/S, som tilbød brann-, sjø- og krigsforsikring, hadde avdelingskontor i Kristiania og en rekke utenlandsagenturer. I tillegg etablerte han forsikringsselskapene Jupiter og National. I 1917 ble Leas Aktie- & Bankierforretning A/S – Leabanken – opprettet med en aksjekapital på 1 million kroner. Lea var praktisk talt eneaksjonær.
Våren 1918 overlot han driften av banken til et konsortium. Året etter ble det klart at bankens mange spekulasjonsforretninger hadde ført til store underskudd. Lea gikk inn igjen som enebestyrer for banken i et forsøk på å få den på fote igjen, men høsten 1921 ble banken slått konkurs. Bostyret slo fast at Leabanken «nærmest udelukkende hadde drevet sin virksomhet blant jobbere og jobbeselskaper». Også assuranseselskapet kjempet i motgang, og etter bankkonkursen ble det avviklet. Fraktsammenbruddet førte til at Leas nye forsøk på å satse på rederivirksomhet i 1920 mislyktes.
Sommeren 1916 giftet Lea seg med Hilda Connor, som var enke og datter av en britisk sanitetsmajor i Bangalore i India. Av tidligere statsråd Gerdt Meyer Bruun kjøpte Lea den 150 mål store eiendommen Solhaug i bergensforstaden Årstad med et herskapshus omgitt av en 40 mål stor park.
Huset ble overdådig innredet i typisk jobbetidstil og døpt Lea Hall. Ekteparet hadde hver sin fullblods ridehest, flere biler og seil- og motorbåter. I det daglige førte Lea selv et nærmest asketisk liv, så spesielt at han ble kalt «gale Lea». Lange arbeidsdager ble kombinert med et utfordrende friluftsliv med isbading og kvelds- og nattlige løpeturer på Ulriken som viktige innslag.
Lea kjøpte opp store landarealer rundt Lea Hall for å bygge arbeiderboliger med en liten hage foran. Han fikk utarbeidet reguleringsplan for området, men før den ble realisert, ble området solgt til Bergen kommune sammen med reguleringsplanen. Kommunen realiserte senere deler av planen.
Fra 1921 kjempet Lea en forgjeves kamp mot økonomisk ruin. Bergens Kreditbank hadde pant i Lea Hall og solgte i 1922 eiendommen til Bergen kommune. Innboet ble senere auksjonert bort. I noen år holdt Lea det gående som skipsreder i liten skala, men etter kjøpet av D/S Askelad i 1925 var det slutt. Skipet, som var bygd i betong i 1918, var et typisk eksempel på hvordan jobbetidens skrikende tonnasjeetterspørsel hadde ført til produksjon av lite kostnadseffektiv tonnasje. Etter få måneder måtte Lea gi opp.
Tiden som skipsreder var likevel ikke helt over. I 1936 gjorde han et nytt forsøk med innkjøpet av D/S Columbia, bygd i 1893. I Bergen hadde man liten tro på tiltaket, og kapitalen måtte hentes i Florø. Høsten samme år ble det varslet tvangsauksjon av skipet. Leas skipsrederkarriere var definitivt over. Etter andre verdenskrig gjorde han riktig nok et forsøk på å starte opp igjen, men fremstøtet for å få overta et av de tyske krigserstatningsskipene, den lille motortankeren Frieda, mislyktes.
Det eneste Lea hadde igjen i 1925, var eiendommen Gjølanger Bruk i Dalsfjorden i Sunnfjord, en stor og veiløs eiendom med skrinn skog, strømløse driftsbygninger og våningshus i forfall. Dit dro ekteparet Lea med datter for å slå seg ned midlertidig. Oppholdet skulle vare livet ut.
Lea fant seg fort til rette og kastet seg ut i en hektisk gjenoppbyggingsaktivitet. Mølle og sagbruk kom i drift, og telefonlinje og dampskipsstopp ble ordnet. Lea selv tok seg av dampskipsekspedisjonen. Laksetrapp ble bygd. En tid drev han også Smilden Kalkbrænderi på Smila ved Åfjorden. Men skogplanting ble hans store lidenskap. Hvert år ble tusenvis av ulike grantrær plantet. Han plantet også sjeldne treslag som Sequoia gigantea (Millennium-treet) og Sequoia sempervirens.
For hans kone Hilda ble imidlertid kontrasten mellom sosietetslivet på Lea Hall og kampen for tilværelsen i Gjølanger for stor. Hun lærte aldri å snakke norsk, og da hun døde i 1960, hadde hun ikke knyttet noen vennskap i bygda.
Lea mistet så å si hele livsgrunnlaget da det underforsikrede Gjølanger Bruk ble herjet av brann i 1951. Han nektet å gi seg, og bruket ble gjenoppbygd.
Hele livet var Erik Grant Lea rastløs. Arbeidet var aldri nok. Han var i god fysisk form, og etter andre verdenskrig var han aktiv i Heimevernet. Han tok Idrettsmerket årlig etter at han fylte 70 år og gikk krevende marsjer som Nijmegen-marsjen i Nederland til han var langt over 80. Han søkte også tilflukt i litterære sysler og inspirert av blant andre Jakob Sande publiserte han i 1970 diktsamlingen Røslyng. Stemninger og tanker.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.