Erik 6 Menved, sønn av Erik 5 Glipping, ble konge etter farens død 1286, men en formynderregjering med hans mor i spissen styrte til han ble myndig. Hans regjeringstid var fylt av uro og kriger; mot Norge, der en rekke danske stormenn som var dømt fredløse for mordet på hans far, hadde søkt tilflukt og støtte; mot brødrene til hans svoger, den svenske kong Birger, som gang på gang truet med å ta makten fra Birger; mot den stridbare erkebisp Jens Grand av Lund, som stod på de svenske kongebrødrenes side og mot de nordtyske fyrster som han prøvde å kue for å gjenreise Valdemarenes velde i sør. På alle kanter tapte han det han til å begynne med hadde vunnet; i 1302 måtte han betale en stor pengebot for å få fred med pavekirken, 1306 måtte han avstå Nord-Halland for å få fred med Norge, 1316 led han det avgjørende nederlag i Nord-Tyskland. Da han døde, var Danmark utarmet og store deler av landet pantsatt til tyskere. Hans mislykkede makt- og erobringspolitikk banet veien for senere nedgang og fremmedvelde. – Eriks tilnavn blir forklart ved et uttrykk han ofte brukte: Mænd ved, der Mænd er dss. Hellige Mænd eller hillemænd.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.