Erik 6. Menved

Erik 6. Menved var dansk konge fra 1286 til 1319. Han var sønn av Erik 5. Glipping og Agnes av Brandenburg.

Erik ble konge etter farens død i 1286, men en formynderregjering med hans mor i spissen styrte til han ble myndig. Hans regjeringstid var fylt av uro og kriger, blant annet mot Norge, der en rekke danske stormenn som var dømt fredløse for mordet på hans far, hadde søkt tilflukt og støtte. Han var også i krig med mot brødrene til svogeren, svenske kong Birger Magnusson. Birgers brødre, Erik Magnusson og Valdemar Magnusson, truet gang på gang med å ta makten fra Birger. Videre var Erik i konflikt med den stridbare erkebiskop Jens Grand av Lund, som stod på de svenske kongebrødrenes side. I tillegg kom striden med de nordtyske fyrstene, som Erik prøvde å kue for å gjenreise sin oldefar Valdemar Sejrs velde i Nord-Tyskland.

På alle kanter tapte Erik det han til å begynne med hadde vunnet. I 1302 måtte han betale en stor pengebot for å få fred med pavekirken, i 1306 måtte han avstå Nord-Halland for å få fred med Norge, og i 1316 led han et avgjørende nederlag i Nord-Tyskland. Da Erik døde, var Danmark utarmet og store deler av landet pantsatt til tyskerne. Hans mislykkede makt- og erobringspolitikk banet veien for senere nedgang og fremmedvelde. Ingen av Eriks barn overlevde ham, så han ble etterfulgt av sin bror, Christoffer 2.

Eriks tilnavn blir forklart ved et uttrykk han ofte brukte: Mænd ved, der Mænd er det samme som Hellige Mænd eller hillemænd.