Erik Johan Stagnelius var en svensk forfatter og en av romantikkens fremste representanter i Sverige.
Stagnelius vokste opp i et prestehjem på Öland og fikk tidlig et grundig kjennskap til antikkens forfattere, 1700-tallets diktning og teologiske skrifter i farens bibliotek. Han studerte i Lund og Uppsala og kom senere til Stockholm, hvor han fikk en post som kanselliskriver. Han var et ensomt og disharmonisk menneske, og førte et utsvevende bohemliv. I hans nyplatonsk gnostiske diktning skildres sjelen som en fanget kvinne som elskes av brudgommen Kristus. Stagnelius skrev både politisk lyrikk, glødende erotisk poesi, og etter 1817 mytiske og religiøse dikt. Alle hans skrifter ble utgitt anonymt.
I 1821 utkom hans hovedverk, den lyrisk-religiøse diktsamlingen Liljor i Saron, som også inneholder dramaet Martyrerna. Videre kan nevnes eposet Wladimir den store (1817), skrevet på heksameter, om en russisk tsars omvendelse til kristendommen og versdramaet Bacchanterna (1822), som er bygd over Orfeusmyten. Stagnelius' produksjon, hvorav det meste ikke ble utgitt før etter hans død, inneholder også en rekke dramatiske verker: Albert och Julia, Wisbur. Sorgspel i fem akter, Glädjeflickan i Rom, det realistiske Thorsten fiskare, samt episke verker som Gunlög og Blenda. Det som særpreger Stagnelius' lyrikk, er den intense brytningen mellom sanselighet og asketisk holdning, mellom jordisk lidenskap og lengsel mot det himmelske. Samlade skrifter utkom i vitenskapelig utgave i 1911–19 i 5 bind og i ny utgave i 1957 i 4 bind.
Kommentarer
Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.
Du må være logget inn for å kommentere.