Norge (Energi) (kraftverket Nore 1)

Et særmerke for Norge siden begynnelsen av 1900-tallet har vært den billige fossekraften. Kraftverket Nore 1 (i drift fra 1928) utnytter fallet (363 meter) i Numedalslågen fra inntaket i Tunhovdmagasinet og ned til Rødberg i Numedal. Kraftstasjonsbygningen ble utformet i nyklassisistisk stil av arkitektene Carl Emil Buch og Lorentz Harboe Ree. Den er dobbelt så lang som det kongelige slott i Oslo og gitt en utforming som illustrerer den betydning slike anlegg ble tillagt. Bildet er hentet fra papirleksikonet Store norske leksikon, utgitt i 2005–2007.

Av /KF-arkiv ※.

Vindkraftparken på Mehuken, Vågsøy kommune, var Norges største vindkraftverk da det ble satt i drift i 2001. Det har 5 vindturbiner og en midlere årsproduksjon på 13 GWh. Per 2005 ligger vårt foreløpig største vindkraftverk i Smøla kommune. Det har 68 vindturbiner og en beregnet årsproduksjon på 450 GWh.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Norge har stor tilgang til fornybare energiressurser som bioenergi, vannkraft og vindkraft og ikke-fornybare energikilder som petroleum og naturgass. Energiforbruket er forholdsvis høyt på grunn av topografiske og klimatiske forhold.

Energiproduksjonen i Norge har i hovedsak vært fokusert rundt utbygging av vassdrag og utvinning av olje og naturgass. I den senere tid har det blitt satset mye på fornybare og alternative energikilder. Norge har tradisjonelt vært skeptisk til bruk av kjerneenergi, og har ingen slike anlegg i drift for alminnelig kraftproduksjon.

Energibalansen

Energibalansen for Norge pr 2020. Andelen av forbruket som kommer fra fornybare kilder er de øverste fargede linjene. Energiforbruk fra ikke fornybare kilder i grått og svart framkommer nederst. Tykkelsen på linjene angir den relative andelen fra hver kilde.

Energifakta Norge.

Tidlig historie

Tyssefallene
Med kort avstand fra fjell til fjord, store fallhøyder og rikelig med nedbør lå alt til rette for vannkraftutbygging i Norge. Bildet er fra Tyssedal i Hardanger, hvor kraftutbyggingen tok til ved begynnelsen av forrige århundre. I moderne vannkraftverk ligger både trykksjakt og kraftstasjon vanligvis i fjell.
Av /Statkraft.
Lisens: CC BY NC ND 2.0

Så lenge det har bodd folk i Norge har de skaffet seg både varme og lys ved hjelp av ild. Bioenergi er således den eldste energikilde som har vært i bruk i Norge, som andre steder i verden, og spiller fremdeles en viktig rolle for å dekke behovet for varme. Fortsatt finnes det enkelte husholdninger der vedfyring er den viktigste oppvarmingskilden.

Etter hvert som enkle former for industriell produksjon vokste fram, oppsto det også et behov for å ta i bruk mekanisk energi. Her spilte den norske vannkraften en viktig rolle og denne energiformen ble tatt i bruk allerede i tidlig middelalder, lenge før elektrisiteten ble oppdaget. Møller og kvernkaller fantes allerede på 1200-tallet.

Omkring 1750 fantes nærmere 30 000 kverner, og vannhjul ble brukt til mekanisk drift av kjerrater og sagbruk, hammer- og stampeverk, knusere, blåsebelger, lensepumper og løfteinnretninger ved jernverkene og i gruvene. Vannhjul, som tidligere ble laget av trevirke, ble fra midten av 1800-tallet etter hvert laget av stål og utstyrt med bedre muligheter for utnyttelse og regulering av vanntilgangen.

Betydningen av vannkraft var spesielt stor i Norge, ikke bare fordi vannfallsressursene var store, men også fordi de var godt spredt over hele landet. Siden vannfallsenergi ikke kan transporteres, må industri etableres i nærheten av kilden. Med god spredning av vannkraften var det også mulig å oppnå en god spredning av tilhørende næringsvirksomhet.

Elektrifiseringen av Norge

Kraftstasjonene var i elektrisitetens pionertid ofte påkostede byggverk: Fritzøe elektrisitetsverk, Larvik (1901), tegnet av Nationaltheatrets arkitekt Henrik Bull.

.
Lisens: Begrenset gjenbruk

Da elektrifiseringen begynte mot slutten av 1800-tallet, gav de mange vannfallene grunnlag for kraftforsyning til så vel vanlig forbruk som til industri. Takket være utviklingen innen vekselstrømteknikken kunne strømmen nå transporteres over større avstander slik at industrien kunne plasseres lenger vekk fra vannfallene. Med vannfall i egnet størrelse og beliggenhet, som fantes nesten over alt, kom Norge tidlig med i utnyttelsen av slike nyvinninger. Det gav mulighet for utvikling av ny industri.

Norge var også tidlig ute med å ta elektrisiteten i bruk til alminnelig forsyning. Lokale elverk vokste fram rundt utnyttelsen av lokale vannkraftkilder. Dette preget elektrifiseringen av landet. Ulikt mange andre land der elektrifiseringen startet i de store byene og senere vokste utover i landdistriktene, fikk man i Norge en parallell utvikling i byer og distriktene. Områder med svært spredt bosetting ble av økonomiske grunner likevel hengende etter.

I 1946 bodde fremdeles 650 000 personer, det vil si 20 prosent av befolkningen, i forholdsvis grisgrendte områder, uten tilgang på elektrisitet. Gjennom en statsstøtteordning, som startet i 1938, ble midler stilt til disposisjon for å dekke deler av investeringskostnaden i områder der grunnlaget var for dårlig til å få en økonomisk selvbærende forsyning. I 1965 var tallet på personer uten tilgang på elektrisitet kommet ned i 2650.

I dag anses alle fastboende å ha tilgang på elektrisitet, og statsstøtteordningen er derfor avsluttet. De som bor fjernt fra distribusjonsnettet, har fått tilskudd til anskaffelse av dieselaggregater, men driften av aggregatene må de nå betale selv. Gjennom årene ble totalt fire milliarder kroner (omregnet til dagens pengeverdi) bevilget som investeringsstøtte til elektrisitetsforsyningen.

Som følge av tilgang på rimelig vannkraft er Norge mer elektrifisert enn noe annet land. Industrien er i stor grad basert på bruk av elektrisk energi til produksjon av aluminium, ferrolegeringer og treforedling. Det samme gjelder husholdningene, hvor det i Norge har vært langt mer vanlig å benytte elektrisk energi også til oppvarming. Dette innebærer at elektrisitetsforbruket per innbygger i Norge er det aller høyeste i verden, 23 232 kWh (2003), mens det samlede energiforbruket per innbygger (5,11 toe, tilsvarende 60 500 kWh) ligger omtrent på samme nivå som i mange andre industriland. (Kilde: IEA: Key World Energy Statistics 2005.)

Vannkraftepoken

Glomfjord 1918
Vannkraftutbyggingen i Norge har vært ingeniørmessig og anleggsteknisk pionerarbeid. Fra Glomfjord 1918.
Av /Statkraft.

Allerede fra begynnelsen av 1900-tallet ble vannkraften tatt i bruk til oppbygging av kraftintensiv industri, som Norsk Hydro og treforedlingsbedriftene langs elvene. Etter andre verdenskrig ble kraftintensiv industri, basert på vannkraft for produksjon av aluminium og for elektrokjemisk og elektrometallurgisk industri, i stor grad bygd ut i Norge som ledd i arbeidsdelingen ved gjenoppbyggingen av Europa.

Den mest intense utbyggingen av vannkraft foregikk i periodene 1910–1925, med gjennomsnittlig cirka 0,37 TWh økt produksjonsevne per år, og fra 1960 til 1985 med cirka 2,8 TWh/år. Den sterke økningen skyldes flere forhold; industriell og økonomisk utvikling med krav om økt komfort, omlegging fra fossilt brensel og trevirke til bruk av elektrisitet for oppvarming, stigende oljepriser og ønske om å gå bort fra forurensende brensel.

I 1960- og 1970-årene ble det arbeidet med planer for innpassing av varmekraft i det norske kraftproduksjonssystemet. Hensikten var å avbøte den usikkerhet som er knyttet til vannkraftens avhengighet av årlig nedbør, noe som kan variere mye fra år til år. Et varmekraftverk kunne da fungere som en form for tørrårssikring. I første omgang ble kjernekraft vurdert, men disse planene ble lagt til side da Stortinget i 1979 bestemte at kraftforsyningen inntil videre skulle baseres på fortsatt utbygging av vannkraft. Etterfølgende planer om etablering av andre varmekraftformer (kullkraft) ble også skrinlagt.

Fra 1985 avtok omleggingen og dermed den sterke økningen i etterspørselen etter elektrisitet. Dessuten økte utbyggingskostnaden for vannkraft, og det var ingen ekspansjon i kraftintensiv industri. Gjennom årene 1993–2003 sank vannkraftproduksjonen i snitt med 1,2 prosent per år. Mange av de kraftstasjonene som ble bygd for 50–60 år siden er fortsatt i full drift. Den norske vannkraften representerer derfor en fornybar energiforsyning som kan bestå i generasjoner.

Oljealderen

Norge gikk inn i oljealderen med de første funn av petroleum i Nordsjøen mot slutten av 1960-årene, og landet ble nettoeksportør av olje og gass fra 1975. Mens den største interessen har vært knyttet til oljefunn og -utvinning på grunn av høyere pris på olje, er naturgassens betydning gradvis økt, etter hvert som avsetningsmulighetene er utviklet og funnene har blitt flere (se for øvrig petroleum og petroleumsutvinning).

De norske oljeressursene har hatt stor betydning for norsk økonomi, men liten betydning for innenlandsk energiforsyning. Norge er for eksempel en stor gassnasjon når det gjelder produksjon, men forbruket innenlands er blant de minste i Europa.

Nye fornybare energikilder

Oljekrisen i 1973 førte internasjonalt til en ny interesse for nye fornybare energikilder. Høye oljepriser og industrilandenes ønske om å bli mer selvforsynt med energi og å redusere sin avhengighet av olje, ga motivasjon til å sette i gang arbeid med å utvikle nye energiformer basert på fornybar energi. Senere har også hensynet til miljø og klima spilt en stadig større rolle.

Sammenlignet med andre land har Norge en svært høy andel fornybar energi (over 50 prosent av Norges forbruk av energi har fornybar opprinnelse, hovedsakelig vannfallsenergi). Norge har heller ikke hatt det samme behovet for å redusere sin oljeavhengighet. Miljøkonflikter knyttet til omfattende vannkraftutbygging ga likevel insitament til utvikling av ny fornybar energi også i Norge.

De viktigste nye fornybare energiformene som er blitt utprøvd i Norge, er vindkraft, utbygd første gang i 1986 på Frøya; grunnvarme, innvunnet ved hjelp av varmepumper, og nye former for bioenergi, som forskjellige former for biomasse til varmeproduksjon, og bioetanol og biodiesel til drivstoff. Varmekraften distribueres oftest til forbruker som varmt vann, såkalt fjernvarme. Solenergi kom «på markedet» rundt 1980.

Når det gjaldt å ta i bruk solceller, var Norge i en innledende periode markedsledende i verden. Dette markedet vokste frem uten offentlig støtte, og ble først og fremst drevet frem av etterspørsel etter strøm til avsidesliggende hytter, som det er mange av i Norge. Solcellene er etter hvert blitt mer energieffektive, samtidig som prisen har falt.

I dag er de viktigste virkemidlene for fremme av fornybar energi Klima- og energifondet og elsertifikater.

Les mer i Store norske leksikon

Eksterne lenker

Kommentarer

Kommentarer til artikkelen blir synlig for alle. Ikke skriv inn sensitive opplysninger, for eksempel helseopplysninger. Fagansvarlig eller redaktør svarer når de kan. Det kan ta tid før du får svar.

Du må være logget inn for å kommentere.

eller registrer deg