Berner hos Goldschmidt

. begrenset

Professor Endre Qvie Berner

. begrenset

Endre Qvie Berner, professor i organisk kjemi ved Universitetet i Oslo. Han innførte ny skrivemåte i organisk kjemi på norsk basert på grunnstoffnavnene hydrogen, nitrogen, karbon og oksygen i sin lærebok og i sin undervisning fra 1958.

Endre vokste opp i Stavanger som eldste sønn med fem søsken. Hans far drev en skipshandel.

Etter middelskoleeksamen tok Berner praksis ved Rosenborg Mekaniske Verksted. Han startet på Bergens tekniske skole i 1911 for å bli maskiningeniør, men ble fanget av kjemien og skiftet til kjemilinjen. To år senere ble han opptatt ved samme linje på NTH og i 1918 ble han sivilingeniør.

I 1915 studerte han krystallografi hos Victor Moritz Goldschmidt i Oslo et semester (se bildet). Claus Nissen Riiber ansatte han som assistent, og i 1922 fikk han et personlig dosentur i organisk kjemi ved høyskolen. I 1926 tok han den tekniske doktorgraden (dr. techn.) samme sted på avhandlingen A Contribution to the Thermochemistry of Organic Compounds. Han målte forbrenningsvarmen av organiske stoffer med oksygengass fra både Trondheim og i Oslo. Han målte så nøyaktig at han oppdaget at oksygenet fra Oslo ikke var helt ren.

I 1920 reiste han i fem uker til England, Frankrike og Holland. Han ble til sin egen overraskelse godt mottatt ved flere universiteter på tross av sin unge alder. På Imperial College møtte han uorganikeren Herbert Baker (1862-1935) som snakket norsk på grunn av sine mange somre i Norge som laksefisker. Han fikk ham innmeldt i the Chemical Society. Han traff også Frederick George Donnan ved University College, og i Cambridge møtte han den noe tilårskomne William Henry Perkin.

1922-23 arbeidet Berner i München hos Richard Willstätter hvor han lykkes å isolere en ukjent base scopin fra alkaloidet skopolamin. Der traff han for første gang Odd Hassel, og de ble gode venner som pensjonister. I 1927 var han i kort tid hos Heinrich Wieland i München, og i 1928 dro han til Walther Norman Haworth i Birminham. Der arbeidet han med polysakkarider, særlig inulin. Tilbake i Trondheim viste Berner at en depolymerisering av inulin, foreslått av tyske kjemikere, skyldtes adsorbsjon av visse løsemidler til polymeren. Det var en støtte til oppfatningen at polymerer virkelig var polymerer og Berner hadde vansker med å få arbeidet publisert (se Hermann Staudinger).

I undervisningsåret 1954-55 hadde Berner sitt eneste friår som professor og tilbrakte det ved Imperial College i London.

Til professoratet etter Eyvind Bødtker melte det seg fire søkere (Berner, Erling Botolfsen, Odd Hassel og Odd Rambech). Berner ble funnet bedre kompetent i organisk kjemi enn Odd Hassel. Botolfsen og Rambech var begge ingeniører fra NTH og amanuenser ved Kjemisk laboratorium avdeling B.

Berner ble utnevnt til professor 20.12 1933. Han ble omgående medlem av byggekomitéen for å følge de avsluttende arbeidene på Fysikk-kjemibygningen på Blindern. Han var svært kritisk til arbeidet som foregikk i avdeling B i Fredriksgate. Ingen nye instrumenter, lite kjemikalier og nyere bøker. Han fikk til disposisjon 950 kr som ble brukt til å kjøpe tørreskap og vakuumpumper.

Sommeren 1934 flyttet kjemikerne fra Fredriksgate til Blindern. Det nye bygget var dårlig utstyrt, men Hassel og Berner presset universitetsledelsen og departementet til å bevilge 5000 kr til hver. For innkjøp av særlig kostbart utstyr måtte de personlig garantere for finansieringen. Dette ble senere betalt av den årlige driftsbevilgning (annuum). Også på andre måter var forholdene ved Kjemisk institutt primitive: ingen kontorhjelp og ingen bibliotekar. Takket være Berners innsats bedret dette seg etter hvert. Det ble også innført en ordning om at bestyrerhvervet skulle gå på omgang mellom de tre professorene (Ellen Gleditsch (A), Endre Berner (B) og Odd Hassel (C)).Berner ble den første bestyrer ved Kjemisk institutt.

Berner foreleste grunnleggende organisk kjemi. Forelesningene strakte seg over to semestre og ble fulgt av realister, farmasøyter og medisinere. Dessuten foreleste han for hovedfagsstudentene utvalgte emner av den organiske kjemi. Medisinere fikk ekstra undervisning i medisinsk kjemi av en dosent. Til det kurset var antall studieplasser langt færre enn antall søkere. Berner fikk da i samarbeid med daværende rektor (Otto Lous Mohr) innført et krav om at bare studenter med realartium hadde adgang til det medisinske studium. Da avtok studenttilstrømningen.

I undervisningen brukte han i de første 8 årene dansken Einar Biilmanns bok i organisk kjemi. Under okupasjonen 1940-45 ble det vanskelig å skaffe utenlandske bøker, og Berner skrev da sin egen og fikk den utgitt i 1942. Den ble godt mottatt i hele Norden og kom i seks utgaver i løpet av tyve år. I den 5. utgaven i 1958 innførte han ikke bare navnene hydrogen, nitrogen og oksygen, men også karbon. Det slo godt an og ble generelt innført i norsk (men dessverre ikke i svensk og dansk). Ikke siden Thorstein Hallager Hiortdahl i 1889 hadde noen utgitt en lærebok i organisk kjemi på norsk.

Før han ble professor arbeidet Berner innen fysikalsk organisk kjemi. Han undersøkte krystaller, målte energiforskjellen mellom stereoisomere forbindelser med kalorimetri, målte tetthet og brytningsindeks og bestemte presist molekylmassen til polysakkarider. Som professor tok administrasjo og undervisning mye av hans tid. Først da han pensjonerte seg i 1962 kunne han konsentrere seg om forskning igjen. Det gjorde han i de neste 20 årene hvor han publiserte jevnt. Han fremstilte nye stoffer og bestemte strukturen av dem med moderne instrumenter som NMR og massespektrometer. Han satte seg inn i metodene og brukte dem på oppgaver han hadde arbeidet med lenge. 69 publikasjoner er listet på hans navn i SciFinder.

Som student ved NTH tok Berner i 1915 initiativet til stiftelsen av Høiskolens Chemikerforening. Den lever fortsatt. I 1923 var han en av stifterne av foreningen som i dag er en lokalavdeling av Norsk Kjemisk Selskap. Han var lokalavdelingsformann både i Trondheim og i Oslo, president i selskapet 1946-50 og visepresident i IUPAC 1951-55. Han ble æresmedlem i selskapet i 1966. Berner var medlem av Det Kongelige Norske Videnskabers Selskab fra 1927 og Det Norske Videnskaps-Akademi fra 1933. Han ble ridder av St. Olavs orden i 1969.

Svensken Salo Gronowitz (1928-2010) ble ansatt som Berners etterfølger i juni 1963, men sluttet allerede etter to år da han ble professor ved Lunds universitet. Johannes Dale ble hans etterfølger i Oslo.

Denne artikkelen bygger bl.a. på en upublisert kort autobiografi som Berner skrev og ga meg året før han døde.Også minnetalen til Johannes Dale i akademiet har vært til nytte.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål til artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.