Emile Berliner

Berliner søkte sin grammofon («gramophone») patentert i mai 1887, omtrent samtidig med at de første fonografene med voksruller ble markedsført. I Berliners patentsøknad beveger gravernålen seg på tvers av bevegelsesretningen og parallelt med medieoverflaten, ikke loddrett som hos fonografen. Berliner mente (helt korrekt) at gravernålen beveget seg mye lettere på medieoverflaten og ga et mye mer presist spor enn Edisons fonograf som arbeidet seg ned i en voksoverflate. Dette var i seg selv ingen nyhet; Berliner kjente godt til Édouard-Léon Scott de Martinvilles phonautograph som bygget på det samme prinsippet,

Det patenterbare prinsippet hos Berliner var at dette lydsporet kunne omdannes til et fysisk spor i et permanent materiale for senere avspilling, opprinnelig ved en fotogravyrprosess, senere ved å etse i en sinkplate der hvor gravernålen hadde laget et spor. Det er på dette punktet Berliners oppfinnelse skiller seg radikalt fra Edisons fonograf: Siden innspilling og avspilling var adskilt med en industriell prosess forutsatte han egentlig et kommersielt marked for ferdige innspillinger. Fonografen var i utgangspunktet kun tenkt for egne innspillinger, grammofonen ble startpunktet for utviklingen av det 20. århundrets grammofonindustri.

Grammofonen fikk sin første offentlige beskrivelse i november 1887, og i mai året etter demonstrerte Berliner sin oppfinnelse for en større forsamling i regi av Franklin Institute. Etter å ha sikret seg patentrettigheter i Europa demonstrerte han sitt system (for blant andre Hermann Helmholz) på en reise til Tyskland. I 1890 kom det første resultatet: en tysk leketøysfabrikk produserte de første Berliner-platene. Det var én liten (8 cm i diameter) for bruk i en dukke, og én større (12,5 cm) for mer ordinært bruk. Tilbake i USA etablerte han i 1894 The United States Gramophone Company, som ga ut de første kommersielle grammofonplatene. Disse hadde en diameter på syv tommer og ble det første året presset i et gummimateriale, senere i skjellakk. Overgangen fra et leketøy til et seriøst lydformidlingsapparat skjedde imidlertid først i 1896, da Eldridge R. Johnson, innehaver av et mekanisk verksted i New Jersey, utviklet en rimelig, fjærdrevet opptrekksmotor med stabil hastighet for bruk i Berliners grammofoner.

I 1900 mistet Berliner retten til å markedsføre sine egne apparater i USA etter en langvarig og bitter strid med sin egen distributør. Dette ble i realiteten slutten på Berliners arbeid med grammofoner i USA, og han bosatte seg deretter i Canada. Berliners patenter ble overført til Eldridge Johnson, som året etter etablerte firmaet Victor Talking Machine Company, med Berliner som minoritetseier.

• grammofon