Emil Boleslav Lukáč, slovakisk lyriker; en av de sentrale skikkelser i mellomkrigstidens slovakiske litteratur, en kultivert språkkunstner med filosofisk dybde og europeisk vidsyn. Han debuterte med samlingen Bekjennelse (1922), som var preget av innadvendt sensymbolistisk lyrikk med innslag av kristen mystisisme. Diktene kjennetegnes av dystre visjoner og fortvilelse, troens og lysets øyeblikk er sjeldne og dyrekjøpte. Dette pessimistiske grunnsynet videreutvikles bl.a. i samlingene Donau og Seinen (1925), Hymner til Herrens ære (1926), Korsveier (1929), Ulvenes sang (1929) og Eliksir (1934). Dikteren blir mer utadvendt i samlingene Molok (1938) og Babel (1944), som gir apokalyptiske skildringer av menneskeheten på randen av sammenbrudd. Her hører også diktkomposisjonen Skammens søyle med. Denne kunne imidlertid først komme ut i sin helhet i 1965, etter at Lukáč i 17 år hadde vært svartelistet av det kommunistiske regimet.

Foreslå endringer i tekst

Foreslå bilder til artikkelen

Kommentarer

Har du spørsmål om artikkelen? Skriv her, så får du svar fra fagansvarlig eller redaktør.

Du må være logget inn for å kommentere.